Det er mye spennende, rart og utfordrende som foregår i livet mitt for tiden. For det første er jeg snart ferdig med 21 uker i journalistisk praksis, og jeg er dermed et steg nærmere å være ferdigutdannet journalist. For det andre har jeg og kjæresten min bestemt oss for å finne oss en leilighet sammen!(pause for reacction). Vi har allerede funnet en vi liker, og nå gleder jeege meg som et lite barn til å sette i gang å innrede. Jeg innrømmer at jeg er en som tilbringer litt vel mange timer på Pinterest, og jeg har allerede funnet flere knallfine inspirasjonsilder jeg kan gå etter. Stakars Sander, jeg får håpe han klarer å henge med på alle interiør-innfallene mine.

Ting går generelt bedre enn hva de gjorde for noen uker sien. Jeg har i det siste begynt å kjenne på en nyfunnen respekt for meg selv i den forstand at jeg har funnet drømmeyrket mitt, jeg staker meg ut en egen kurs, og jeg satser alt jeg har på den. De er ikke få, de som ivrer etter å fortelle oss journaliststudenter at vi har valgt et ustabilt yrke med små sjanser for fast jobb. Men dette er det jeg vil, og jeg vet jeg kan bli god. Jeg vet at jeg har noe å bidra med, og jeg skal klamre meg fast til drømmen min med nebb og klør.

I anledning min nyvunnede optimisme, spanderte jeg en ny, knallrød genser på meg selv. Rød er min "gladfarge". Jeg har et vagt minne av mamma fra da jeg var liten, iført en rød genser og et enormt lykkelig smil som skinner mot meg. Det er et av de fineste minnene jeg har. Slik at de dagene jeg har på meg en rød genser, er glade dager.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 11 lesere

Likes

Comments

Hvorfor legger jeg et slikt voldsomt press på meg selv? Hvorfor får jeg ikke sove om natten? Hvorfor klarer jeg ikke sliutte å tenke på alle oppgaver som skal løses hele tiden? Hvorfor er det slik at uansett hvor gode tilbakemeldinger jeg får, eller hvordan venner, kjæreste og familie oppmuntrer meg, så klarer jeg aldri å bli fornøyd? Det er jo kanskje riktig at det alltid er rom for forbedring. At det ikke er noe galt i å prøve å overgå seg selv litt og alltid jobbe seg oppover. Men hvorfor kan jeg aldri gi meg selv et klapp på hodet og si at dette klarte du bra, Andora?

Problemet med meg er at jeg er slikt et følelsesmenneske. Alle inntrykk og hendelser skal liksom ta plass i meg på alle mulige emosjonelle plan. Desto verre blir det når jeg kjenner meg stresset, og jeg ikke føler jeg har kontroll. Det bør nevnes at jeg er "a bit of a control freak", og selv om jeg er ajour med alle oppgaver, og har en plan for den neste, kjennes det likevel som at jeg prøver å fange røyk med hendene. At jeg ikke får grep om ting,. Og jeg blir liggende våken til langt på natt og tenke på stresset.

Jeg innser at dette muligens er ganske vanlig. Alle har stressende perioder. Alle føler at ting sklir litt ut av grepet noen ganger. Problemet mitt er at det går så kraftig utover energi og humør. Jeg kan bli så mutt og stille. Sliten. Det er ganske irriterende. Jeg som egentlig har all grunn til å smile fra øre til øre, ligger heller våken om natten. Livet til et bonefied følelsesmenneske sier nå bare jeg!
This is my vice.

  • 107 lesere

Likes

Comments

Vi har alle denne typen dag hvor absolutt alt går galt. Dager hvor ting rett og slett ikke går din vei, uansett hvor hardt du prøver. Jeg har en litt dårlig dag, men jeg har ikke tenkt til å skrive i vei om skyen som har hengt over dagen min. Fordi i morgen så kommer jeg til å tenke at det var jo ikke så galt likevel! Og i det store og det hele har jeg absolutt ikke noe å klage over for tiden! Jeg har det bedre enn noen gang. Men jeg tror det er viktig å tillate seg selv å ha de dårlige dagene også. Det er helt lov. Så i stedet for å ramse opp ting som har gått litt skeis i dag, så skal jeg heller vise deg steg for steg hva jeg gjør for å komme meg igjennom en dag som ligger langt under par.

Steg 1: Innse at alle har dårlige dager, og at det er lov til å ikke være #happy absolutt hele tiden!Alle slår tåa i bordbeinet av og til. Vær litt furten. Let it out. Det er til og med lov å grine litt! Er du i tidlig tjueårene, som meg selv, så er det lov å være litt melodramatisk. Det er forsåvidt lov til å grine litt uansett alder. Hvem skal arrestere deg for det? Også er det på med kosetøyet selvfølgelig!

Steg 2: Sett på din favoritt "crappy day"- spilleliste! Personlig liker jeg å starte med David Bowie - It's No Game, for så å bevege meg videre over i Billy Joel med sanger som "Vienna". Syng med! Lat som at du er med i en trist film! Vær litt teit!

Steg 3: En lang og deilig dusj/et varmt bad. Bare skyll den dårlige dagen av deg. Gni deg inn med velduftende bodybutter, ta en ansiktsmaske, lakker neglene. Hva enn du trenger å gjøre for å føle deg litt freshere. Det hjelper!

Steg 4: Snop.. Obligatorisk. I hvertfall ett eller annet du kan kose deg litt med. Om det så er litt frukt, popcorn, noe godt å drikke, hva som helst. Selv har jeg fått smaken for mørk sjokolade. Hadde til og med med meg en plate på skolen i dag. Jeg synes også det er deilig med en kopp te til nesten enhver anledning. Jeg har litt dilla på peppermynte-te.. Så jeg anbefaler en stor, dampende kopp med te/kaffe/kakao!

Steg 5: Inviterende omgivelser. Gjør det litt koselig rundt deg! Dyner, tepper, duftlys og masse myke puter.

Steg 6: En film eller serie du kan se og glemme dagen litt. Selv jeg litt hektet på New Girl for tiden. Og Dexter. Ellers kan jeg godt gå for oldies but goodies. Filmer jeg vet jeg liker og synes er koselige. Som Neverending Story, Harry Potter, Ringenes Herre, Labyrinth, opp til deg! Enten filmer du vet du smiler av, eller filmer du kan grine til. It's a preference call really.

Steg 7: Mammaer, pappaer, kjærester og bestisser er stort sett bare en telefon unna! I dag gikk jeg for en lang samtale med pappa. Jeg fikk ut litt greier, og han er flink til å se det positive. Han er flink til å få meg til å se at det var kanskje ikke så ille likevel. Kanskje det faktisk var litt bra i stedet? Vi kan prate, vi kan spøke, og vi kan le. Det hjelper!

In the end så skal jeg ikke klage på en litt dårlig dag av og til. Ikke når jeg har så mange gode dager som veier opp!

  • 134 lesere

Likes

Comments

​En smule vulgær tittel kanskje-  men akkurat nå så er det nøyaktig slik jeg føler meg. Jeg sitter midt i sengen og sprekker nesten av kreativ energi, men jeg får absolutt ikke noe utløp for den. Jeg har skummet igjennom tumblr, pintrest, weheartit- you name it! Jeg er på en vill leteaksjon etter noe jeg kan bruke denne oppsamlede kreative energien på, men jeg kommer bare ikke igang. Kjenner dere til følelsen av å ha så mye å gjøre at dere ikke aner hva dere skal gripe tak i? Og når jeg først kommer over en spennede ide, så mangler jeg enten midler, eller så er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg skal få gjennomført den. Så i stedet sitter jeg her og ser at teen min blir lunken. 

Rundt fire ganger i året faller det meg inn at jeg skal endre på alt rundt meg, pusse opp og fikse! Nye farger, nye bilder, nye omgivelser. Dette er en slik periode. Og jeg venter for øyeblikket på en forsendelse av bilder jeg skal henge opp på den veldig nakne veggen min, pluss et par andre ting jeg skal skaff på IKEA (jeg elsker IKEA, hvem er med meg?). Men det er ikke noe mer jeg får gjort i kveld. Så kreativiteten min får bare boble seg ferdig mens jeg drikker opp teen min. 

Ingen bilder i kveld. Jeg vet at teksten er mer spennede hvis en har et bilde eller to som en slags dessert på slutten av teksten. Men i dag ser jeg ut som noe en drar opp av sluket. Jeg har lest pensum den første delen av dagen, og råtnet vekk på sofaen resten av dagen. Null bilder i kveld.

  • 131 lesere

Likes

Comments

​Jeg har flyttet meg fra sofaen til kjøkkenbordet. Change location, change luck tenkte jeg. Jeg har nemlig sittet og prøvd  å skrive denne saken siden klokken tre i ettermiddag. Men jeg får ikke ned ett ord. Jeg har nok av materiale å ta av, det er ikke det. Jeg har forsåvidt nok av ord å ta av også. Det bare går ikke. Jeg har blitt helt hyperkritisk til alt jeg selv skriver. Det sitter liksom en liten djevel på skulderen min og hvisker "du kan vel bedre enn dette?". 

Jeg burde jo ikke jatte méd til hver eneste kritiske tanke som detter i hodet på meg. Jeg vet egentlig det. Jeg er bare så alt for god til å sammenlikne meg selv med alle andre hele tiden. Å skrive er det jeg brenner for. Det jeg elsker. Å skrive er forhåpentligvis det jeg kommer til å bruke resten av livet mitt på. Det er jo derfor jeg studerer dette faget! Jeg har alltid kunnet skrive ned alt som falt meg inn, og ordene har på en måte bare kommet av seg selv. Derfor er det så slitsomt å plutselig skulle sitte og revurdere hvert eneste ord jeg får ned på papiret! Kanskje det nettopp er fordi at skriving alltid har vært 'min greie'. Min nisje. Min egen personlige emneknagg. Men så plutselig går jeg i en klasse der alle andre også skriver. Og da er det vanskelig å la være å sammenlikne.

Jeg vil ikke si jeg sliter med et flink-pike-syndrom. Men det er definitivt noe i den retningen som er ute etter å sabotere litt for meg. Shake it off. Nå må jeg bare skrive ferdig den saken.

Likes

Comments