Nå har jeg tenkt å skrive et innlegg helt utenom det vanlige. For en gangs skyld handler det ikke om noe seriøst, noe viktig, noe trist eller noe vanskelig.

For rundt en uke siden kom jeg hjem fra en helt fantastisk ferie med bestevenninna mi, hele tolv dager sammen på Gran-Canaria! Det er den beste ferien jeg har hatt, vi koste oss fra dagen vi dro, og til vi kom hjem. Vi kjenner hverandre veldig godt, likevel slutter jeg aldri å overraske verken henne eller andre. Vi ble sittende og snakke om alle de sykt spesielle tingene jeg gjør/har for meg, og selv om hun vet mye av det, var det faktisk enda mer som overrasket henne mens vi satt der og jeg tenkte på hva mer jeg kunne legge til.

Så, her er rett og slett et morsomt innlegg om alle de rare tingene jeg har for meg. Jeg VET at mange vil bli overrasket over hvor mye rart jeg gjør, eller skal vi si ikke gjør....

RULLETRAPPER
Jeg har seriøst problemer med å gå på rulletrapper. Jeg får meg bare ikke til å gå rett på, og før jeg engang får pushet meg selv til å gå på, er vennene mine halvveis oppe. Jeg vet ikke hva det er, eller hvorfor jeg ikke bare kan gå rett på som alle andre normale mennesker, men det er rett og slett bare en sperre der. Jo brattere og lengre, jo verre! Dette er naturligvis enda kleinere når jeg går alene på feks farmandstredet, da jeg lager kø for de bak. Det gjør meg ENDA mer stresset, og jeg bruker enda lenger tid på å komme meg på. Jeg har prøvd å jobbe med dette i mange år, men det går bare ikke.. aldri har jeg opplevd noe med/i en rulletrapp heller, så jeg skulle likt å vite hvor jeg har det fra.

HEIS
Rulletrapper og nå heis? Hehe! Før hadde jeg tidenes heis-skrekk. Jeg tok ikke heis what so ever, og når jeg feks var på ferie alene med mamma måtte vi bære koffertene opp alle etasjene.... Denne skrekken vet jeg derimot hvor kommer fra, så litt mer forståelig for min egen del. Heldigvis har jeg kommet over den, MEN.. jeg har likevel en rar ting for meg når det kommer til det å ta heis. Hver gang jeg går inn og ut MÅ jeg se ned i den svarte glipa mellom heisen og gulvet. Jeg fatter ikke hvorfor jeg gjør det, det hullet stresser meg..

KETCHUP
Altså, folk som spiser ketchup? Det vil typ si hvert fall halve jordkloden, jeg skjønner det bare ikke. Jeg syns det ER så ekkelt, seriøst! Jeg har aldri spist ketchup, og jeg har aldri tenkt å spise det heller. Jeg bærer ikke en ketchupflaske fra kjøleskapet til feks middagsbordet, det skjer bare ikke. Da jeg bodde for meg selv kjøpte mamma en ketchup fordi hun mente jeg måtte ha det til gjestene mine, det som skjedde var at flaska stod på samme stedet i kjøleskapet fra den ble kjøpt, og til jeg flytta ut. Jeg nektet å røre den, og jeg lagde heller aldri noe mat til vennene mine der de kanskje ville ha ketchup på.

KJØTT
Jeg vet at mange vil reagere på både denne (og den over) litt ekstra, men jeg liker nesten ingen typer kjøtt. Verken biff, koteletter, generelt rødt kjøtt osv... jeg er så kresen at det er flaut! Det jeg spiser, hvis/når jeg spiser er kyllingfilet stort sett. Jeg er ikke sånn sykt glad i det heller, men det er greit. Derimot så elsker jeg laks og karbonadedeig, torsk, seig osv. Fisk er jeg ikke kresen på, det er verre med kjøttet. Når jeg ser noe hvitt på kjøttet klarer jeg bare ikke spise det. "Gilligill" som vi kaller det her hjemme, haha!

DET Å SMAKE PÅ MAT
Haha, når jeg tenker meg om kommer nok flere til å reagere på dette punktet enn de over, og det er nesten så jeg ikke tør å skrive det en gang. Jeg sier at jeg "ikke liker" veldig mye når det kommer til pålegg og tilbehør, men saken er faktisk at jeg aldri har smakt. Jeg kan jo ramse opp det jeg kommer på nå, som jeg aldri har smakt på: kaviar, makrell i tomat, oliven, sylteagurk, syltetøy, ha-på, sennep, alt av dressing utenom hvitløks, honning, ketchup, alle andre leverposteier enn den i gul boks, italiensk salat (og alle andre sånne typer salater), majones... ja, lista er lang!

PARFYME
Selv så syns jeg ikke dette er så spesielt, men veldig mange andre syns det. Jeg tar på meg parfyme før jeg skal sove, alltid.

MUSIKK
De aller fleste har ulike spillelister i forhold til hva de skal gjøre. Om de skal sove eller trene, for å nevne noe. Det finner du ikke på telefonen min, her går det i party sanger ALL DAY LONG. Om klokka er seks på morgen før jobb, tre på natta og jeg prøver å sove, om jeg er på et vors, går tur i skogen eller er på biltur: spillelista er ALLTID den samme! Det er glad-sanger uansett. Jeg elsker det, men for andre som prøver å sove når jeg spiller Solo Dance for fult klokka et på natta er saken en annen. Og for å legge til noe der: når jeg er hekta på en sang, er jeg HEKTA på en sang. Nå har det gått i Solo Dance i over et halvt år, gjerne 10-15 ganger om dagen. Før det var det "Talking Body - Tove Lo" det gikk i. Den var jeg obsessed med i over et og et halvt år. Så alle som kjenner meg og hører disse sangene tenker alltid på meg, det elsker jeg! Samtidig som alle andre er drittlei, fordi jeg har spilt dem ihjel.. Shame on me😁

MELDINGER
Altså, spør hvem som helst av mine venner. Hvem som helst! Jeg sender ikke EN melding når jeg lurer på noe, eller har noe jeg bare MÅ dele med de.. jeg sender ti, femten, tjue på rad.... Jeg eier ikke skam, og ikke har jeg tenkt å begynne med det heller😎

LEVERPOSTEI
Enda en rar ting jeg har for meg når det kommer til mat.. jeg vet. Jeg elsker, og da mener jeg ELSKER leverpostei i gul boks. Det er noe av det beste jeg vet, men jeg spiser den KUN ny-åpnet. Og da MENER jeg ny-åpnet. Hvis pappa har stått opp en time før meg og spist leverpostei til frokost og satt resten i kjøleskapet, spiser IKKE jeg den en time etterpå. Da åpner jeg en NY boks, og så må han spise resten til neste måltid. Evt noen dager senere hvis han ikke ser at jeg har åpnet den... Jeg hater å kaste mat, så når jeg bodde for meg selv ga jeg resten til Fia (katten min) en sjelden gang, og ellers så spiste jeg faktisk ikke leverpostei i det hele tatt. Stor glede ved å bo hjemme med andre ord! En liten funfact til der: da mormoren min enda levde og jeg nærmest bodde der, spiste jeg KUN leverpostei med jente-hode på. Dette fulgte selvfølgelig hun opp, så der i hus var det kun jenter på boksen😁

SNAPCHAT/INSTAGRAM
Denne er det nok mange som kjenner seg igjen i, men jeg bare må se alle bildene i loggen på Instagram når jeg først har begynt. Det samme gjelder stories på Snapchat. Hvis jeg feks får trykket vekk en story uten å se hele videoen/lese ferdig på et bilde, må jeg gå gjennom hele storien til den personen på nytt igjen.. det samme gjelder om jeg er midt i en video og noen snakker til meg, da sier jeg "VENT!". Crazy, I know. Dette handler ikke om at det jeg ser er spennende, viktig eller særlig relevant for meg, men om tvangstanker.

Igjen vil jeg bare si tusen takk til alle som enda leser her inne! Jeg kan ikke tro at så mange fremdeles klikker seg inn her, så lite som jeg blogger. Det er jo hyggelig å vite at det jeg skriver er inntressant, enda så sjeldent jeg slipper et innlegg. Jeg tror og vet at det er mange som kjenner seg igjen i en del av det jeg har skrevet om, og uansett hvor alene man kan føle seg, så er man aldri det. Livet er ikke alltid en dans på roser, men etter en nedtur kommer alltid en opptur. <3 Jeg har det helt fantastisk om dagen, og gleder meg til alt sommeren har å by på!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Jeg ser på kalenderen, på datoen. Imorgen er det to år siden jeg gjorde det slutt med en jeg fremdeles elsket over alt annet i verden. En som brydde seg, var der for meg, elsket meg og valgte meg. Igjen og igjen, hver eneste dag. Ga jeg opp for lett? Tok jeg det rette valget, eller forhastet jeg meg ut av noe som egentlig var rett, noe som gjorde meg lykkelig og noe som var trygt?

"Du vet ikke hva du har før du mister det!" Så sant, men så vanskelig å huske på. Skal man angre på noe som en gang føltes rett? Jeg hadde ikke trodd at valget jeg tok den vårdagen for to år siden fortsatt skulle påvirke meg den dag idag. Et valg jeg hadde tenkt på siden januar. Jeg delte det ikke med noen, jeg ville ikke bli påvirket i verken den ene eller andre retningen. Jeg visste ikke om det var rett, men hadde det vært rett hadde det vel ikke vært en tanke i det heletatt?

Jeg visste at jeg elsket han og at han elsket meg. Veldig høyt. Jeg visste at han var min beste venn, og ingen i hele verden betydde mer for meg enn han. Jeg sa alltid at han var sjelevennen min, det sier jeg noen ganger enda. Det føltes iallefall sånn. Men er det alltid nok?

Jeg har dager der jeg sitter med en klump i magen. Tanker i hodet som gjør meg til et eneste stort spørsmålstegn. Angsten kommer snikende, men jeg har den likevel under kontroll. Forbedringer, men likevel tilbakefall. Kommer jeg til å elske noen så høyt igjen? Han var helt spesiell for meg. En tanke alle med kjæreste eller kanskje en eks sitter med, men for meg var det annerledes.

Hele forholdet vårt fra start til slutt, var en eneste stor utfordring i livet mitt. Mormor døde, jeg var mye syk, flere måneder handlet kun om det å reise inn og ut av sykehuset, russetiden gikk i vasken og det samme gjorde skoleåret. Det å være en venn var vanskelig. Jeg distanserte meg fra alle, og den eneste gleden jeg hadde i livet var han. Aldri har jeg vært så avhenging av noen. Aldri har jeg elsket noen så høyt, men likevel ikke klart å vise det. Det var vanskelig. Mange vonde følelser og tanker gjennom flere år. Ikke en eneste dag våknet jeg opp med et smil. Sorgen over å miste mormor var enorm, og sykdomsperioden og alt kaoset rundt det hjalp ikke akkurat på, for å si det sånn. Det å kjenne at man ei heller strakk til som venninne eller kjæreste var vondt. Jeg følte meg så liten, så verdiløs og så sliten. Sliten av å ha det vondt.

Jeg tenker tilbake på det med "nye" øyne, jeg har gjort det mange ganger før, men jeg gjør det igjen og igjen. Så rart. Rart å elske noen så høyt at man gråter fordi han må på jobb. Gråter fordi man må sove alene. Vi sov aldri fra hverandre, men det måtte vi alle nettene jeg ble liggende på sykehuset. Jeg gråt fordi jeg savnet han. Idag er det fjernt for meg, men jeg husker likevel følelsen jeg hadde i kroppen. Jeg fatter liksom ikke at det går an å elske noen så mye? Så intenst! Tenk at han stilte opp hver eneste dag. Besøkte meg og trøstet meg. Alle gangene han kom på sykehuset. Han satt der mens jeg sov. Trøstet mens jeg gråt. La seg flat mens jeg kjeftet og var sur.

Det er sånn jeg husker det. Vondt å tenke på, likevel så fint. Jeg var heldig som hadde akkurat han i livet mitt, akkurat de årene. Er det en ting jeg skulle hatt ugjort er det måten jeg var på. Likevel vet jeg at jeg gjorde mitt beste. Det var sinne, redsel og sorg over alt som hadde hendt. Jeg klarte ikke å være en god kjæreste, selv om jeg prøvde. Selv om jeg sa med ord hver eneste dag at jeg elsket han, selv om jeg kjente det i hele kroppen når jeg var med han. Selv om savnet og tårene kom så fort han var på jobb eller et annet sted enn hos meg. Jeg klarte ikke vise det med handlinger.

Ettersom jeg var mye sint og lei meg, uten å helt klare å sette ord på følelsene, gikk det alltid utover han. Jeg visste det selv, likevel klarte jeg ikke gjøre noe med det. Følelsene tok overhånd og det hele forandret forholdet i lengden. Jeg følte ikke jeg kunne gi han det han fortjente. Hver dag gikk jeg rundt med dårlig samvittighet og følelsen av å ikke være den kjæresten jeg burde- og ville være.

Når sånt skjer forandrer naturligvis følelsene seg. Jeg gjorde det slutt fordi jeg følte jeg måtte, ikke naturligvis fordi jeg hadde lyst. Jeg følte det var det rette der og da, samtidig som jeg visste at det ville bli vanskelig. Vanskelig å miste den som har stått deg nærmest så lenge. Vanskelig å såre en man fremdeles elsker. For jeg elsket han fremdeles like mye, kanskje enda mer. Tanken på å ikke være sammen, den var vond, men likevel "rett". Jeg visste at dette "måtte" jeg gjøre.

Men var det egentlig det?

Vi var kjærester i et og et halvt år, men "holdt" på hverandre i et og et halvt år til. Vi var ekser like lenge som vi var kjærester, hvis det gir mening? Det føltes jo som vi var sammen, så jeg har ikke vært "singel" mer enn et halvt år nå. Sånn jeg ser det, da.

"En eks er en eks for en grunn", og i det ligger det mye. Å fortsette å være sammen etter det er slutt er vanskelig. Mildt sagt. Det har vært uendelig mange tårer, krangler, diskusjoner, løgner, uenigheter, misforståelser og ikke minst følelser. Det har vært redsel og sinne. Jeg har vært fortvila og såra.

Man lærer så lenge man lever, og selv om det uten tvil er den vondeste og vanskeligste perioden i livet mitt, har jeg lært helt ekstremt mye. Jeg tror ikke jeg ville gjort noe annerledes, selv om det hele gjorde meg deprimert og gav meg angst. Jeg har vokst så mye. Jeg er et bedre menneske. En bedre venn. Jeg er trygg på hvem jeg er. Hva som er viktig for meg og hva jeg setter høyest her i livet.

Jeg har funnet ut at å angre på noe som en gang gjorde deg lykkelig eller føltes rett der og da, er å kaste vekk tiden sin. Jeg angrer ikke på forholdet. Jeg angrer ikke på tiden etter, da vi ikke var sammen - men likevel var. Jeg angrer ikke på det som er sagt eller gjort, jeg er bare takknemlig for det som en gang var. På godt og vondt.

Det som gjorde meg lykkelig er minner jeg kan se tilbake på så lenge jeg lever. Det som var vondt er lærdom jeg kan ta med meg videre. Begge dele har vært med på å forme meg til den jeg er idag, og jeg har aldri vært så stolt av meg selv som det jeg er nå. Egentlig har jeg aldri vært stolt av meg selv i det heletatt, men nå er jeg det. Det handler ikke om utseende, men om hvem jeg er på innsiden. Jeg er en god venninne og stiller opp for de rundt meg. Jeg er omtenksom og gavmild. Jeg setter pris på de små tingene, og jeg er alltid positiv, støttende og blid.

Tidligere i uka snakket jeg med min absolutt beste venninne gjennom alle år. Så lenge jeg kan huske har det vært oss to, helt siden barneskolen. Hun fortalte meg at jeg er en bedre venninne enn jeg noengang har vært. Hvis hun har en dårlig dag så tenker hun på meg. Hun ser opp til meg, og selv om vi aldri har bodd så langt unna hverandre som nå, har vi aldri før vært så nære.

Det er definitivt det fineste noen har sagt til meg. Det er dette jeg har jobbet beinhardt med det siste halve året. Å være en god venn. Sette pris på det jeg har. Være blid og positiv. Ikke ta energien fra andre, men heller gi. Jobbe med det som er vanskelig, og aldri la det gå utover andre. Være støttende og engasjert. Vise at jeg bryr meg, og si det ofte nok. Løfte andre opp, istedenfor å trykke hverandre ned.

Små bagateller er ikke lenger eksisterende i min hverdag. Ta deg tid, tid til å lytte og snakke. Gi råd og ta imot. Ikke vær redd for å spørre om hjelp. Ikke vær redd for å si hvordan du har det. Gode venner vil alltid støtte deg og være der for deg uansett hva, og det er akkurat den vennen jeg ønsker og prøver å være for mine venner, hver eneste dag.

Livet er vanskelig. Det er oppturer, og det er nedturer. Ikke la noe eller noen ødelegge deg. Jeg tror at alt skjer for en grunn, og det som gjør det vondt der og da vil definitivt komme deg "til gode" senere i livet. Tilgi og gi slipp, men aldri glem det du har vært igjennom. Når alt føles mørkt og umulig, hold motet oppe - for jeg lover deg at en dag kommer du til å føle deg bedre enn du noengang har gjort!

Helt til sist: Takk! Takk for alle som leser her inne, som sender meg fine meldinger og hyggelige ord. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne være til hjelp for så mange der ute. Det er helt fantastisk! Ikke bare får jeg hjelpe andre, men jeg lærer og vokser så mye av dette selv. Å skrive ned det man har i hodet er så meningsfylt. Så mange tanker faller på plass. Befriende og veldig viktig, tror jeg. Jeg hadde ikke vært her jeg er idag hadde jeg ikke tenkt og jobbet så sinnsykt mye med meg selv som det jeg har gjort. Det å reflektere er det absolutt viktigste for å komme seg videre, mener jeg!

Likes

Comments

Det siste året har vært en omvending for meg. Jeg føler jeg har startet på "del 2" av livet, tatt et steg videre og jeg trives godt med hvor jeg er nå. Alle har gode og dårlige dager, men alle dager for meg er bra på hver sin måte. Jeg har ikke lenger flere av de dårlige enn de gode, og jeg har aldri en hel dag - fra morgen til kveld, som er dårlig.

Jeg har tenkt mye på hva som er viktig for meg i livet. Hva jeg skal bruke energi på og ikke. Hva som gjør meg glad, og hvilke "elementer" som ikke gir meg så mye. Jeg har blitt mye flinkere til å sette pris på ting, ikke minst til å bruke energien min på det som er viktig for meg.

Jeg tror ikke det er noen tvil om at alle mennesker her i verden setter pris på venner, men i ulik grad. Jeg har alltid vært glad i vennene mine, men aldri tenkt så særlig mye over gleden av å faktisk ha dem. Jeg har tatt det som en selvfølge, og det tror jeg mange gjør. Man tenker at man har de uansett, for eksempel fordi man har hatt de så lenge. Kjent hverandre i så mange år, så hvorfor skulle man plutselig ikke ha hverandre som venner da? Noe annet ville vel vært rart?

Kan vi alle bare stoppe opp her, tenke over det og være ærlige med oss selv. I hvilken grad setter du pris på dine venner? Gir du mer enn du tar? Tenker du at gode venner er en selvfølge, eller setter du oppriktig pris på dem og det de gjør for deg? Tar du deg selv i å tenke "fy fader så heldig jeg er", eller skjer aldri det?

Det siste året har forholdet til vennene mine forandret seg helt ekstremt mye. Hver eneste dag tenker jeg på hvor forbanna heldig jeg er, som har så mange fine venner. Har det slått deg at det faktisk ligger noe i "venner er familien du velger selv"? Jeg vet ikke helt, men er det ikke rundt syv milliarder mennesker på jorda? Har du tenkt på at du og vennene dine, om du har èn eller ti nære venner, faktisk har valgt hverandre? Fremfor syv milliarder andre?

Jeg tenker på bestevennene mine. Ser dem alle foran meg. Jeg har seks nære venner, seks stk jeg snakker med daglig. I telefonen, på meldinger, facetime, på messenger og ikke minst endel snapper frem og tilbake. Så har jeg mange andre gode venner også, som jeg selvfølgelig setter stor pris på. Men akkurat nå ser jeg for meg de jeg har nærmest. De jeg kan fortelle alt til, og som jeg stoler på. De jeg setter høyere enn noe annet i verden.

Blant syv milliarder andre mennesker får jeg være en av de nærmeste i livene deres. En de stoler på, en de ringer til når de trenger en å snakke med, og en de kan være seg selv med. En de både kan le og gråte med. Og for meg gjør de det samme.

Det er ingen hemmelighet at jeg har hatt det tøft de siste årene. Jeg har vært på kanten til å gi opp, følt meg jævlig og aldri trodd jeg noengang kunne smile igjen. Men her er jeg. Lykkeligere enn jeg har vært på mine snart tjueto år på denne jorda. Trygg på meg selv, stolt av meg selv. Og hvordan har jeg kommet hit? Hvordan har jeg ligget på bakken så lenge, men likevel klart å reise meg igjen?

Jeg trenger ikke tenke meg om. Ikke èn gang, ikke to ganger. Jeg er heldig, uendelig heldig, og har det jeg selv mener er de beste vennene i hele verden. Alle mener jo det, men jeg mener det hakket mer, haha...

En bestevenn er.....
❤en som deler din sorg, og har det vondt når du har det vondt
❤️en som gleder seg over dine gleder, og føler seg ekstra lykkelig når du er lykkelig
❤️en du kan stole på, og ikke trenger å holde noe skjult for
❤en som får deg til å føle deg spesiell, selv når det fins syv milliarder andre mennesker
❤en du kan ringe til når som helst på døgnet og er det noe så vet du at de stiller opp, om klokka er tre på natta eller elleve på kvelden spiller ingen rolle
❤en som lytter og gir deg råd, men også en som tør å si sin ærlige mening, selv om det skulle være en annen enn din egen

En bestevenn er en du setter pris på hver eneste dag, og som aldri kan erstattes av noen andre. En du blir glad i hjertet av å tenke på, snakke med og være rundt. En du aldri ville gjort vondt, og en du er så glad i at det nesten gjør vondt!

Det går ikke en dag uten jeg tenker på hvor heldig jeg er. Jeg tenker det ikke bare heller, jeg fortellere dem det. Det er så viktig. Er du flink til å fortelle dem hvor glad du er i dem? Hvor viktig hver enkelt er for deg? Så forskjellige, men likevel så viktige og spesielle alle sammen❤ Det er de små tingene i hverdagen som betyr mest, for det er de vi har flest av.

Sett pris på de hver eneste dag, for det fins så mange mennesker der ute som kunne vært deg. Send en melding til bestevennen din om du ikke har gjort det idag. Ta aldri et vennskap forgitt, for hvert enkelt vennskap er spesielt og helt unikt.

Dette innlegget er skrevet med alle de fineste menneskene jeg vet om i bakhodet. Takk for at dere er en så stor del av livet mitt. Så viktige. For at dere alltid heier på meg og får meg til å føle meg spesiell hver eneste dag. Dere er den største gleden i hverdagen og jeg er så veldig glad i hver eneste en av dere.

Heldige meg❤

Likes

Comments

Kjære Amalie.
Idag har jeg lyst å skrive noen ord til deg, ikke bare fordi du har bursdag - men også fordi du er en av de jeg setter aller mest pris på i livet. Jeg har kjent deg så lenge nå, jeg har ikke lenger tellinga på hvor mange år det er, men mange er det blitt. Vi har vært gjennom mye sammen, mange oppturer og nedturer. Alt fra kjærlighetssorger til jentedrama. Vi har ledd og vi har grått, vi har krangla og vi har vært uenige. Vi har gitt hverandre råd og trøstet, og når en av oss har hatt det vanskelig har vi bare vært en telefon unna. Noen minutter senere har vi gitt hverandre bamseklemmer og tørket tårer, vi har fått hverandre til å le når ting har virket umulig.

Jeg føler meg så heldig som får ha deg i livet mitt, et sånt vennskap er ikke noe å ta forgitt, det er mange som aldri har hatt eller får oppleve å ha en så god venninne å dele alle livets gleder og utfordringer med. Vi er så like, samtidig så forskjellige. Ingen i hele verden kan passe humoren min bedre enn din. Jeg stoler på deg og jeg vet alltid hvor jeg har deg. Selv om du har flyttet mange timer vekk fra meg, er det noe jeg aldri egentlig har tenkt på eller lagt så mye merke til, for vennskapet vårt har ikke endret seg på noe som helst måte likevel. Vi har bare blitt enda nærmere, om mulig.

Jeg elsker når du har femten minutter til overs på bybanen, og du velger å ringe til meg. Vet du hvor mye det betyr? At du tenker på meg, og når jeg minst venter det, så ringer du og lyser opp dagen min. Jeg trenger ikke spørre, jeg trenger ikke føle at du ikke har tid til meg eller husker på meg, for det gjør du alltid. Åtte timer unna hverandre, eller fem minutter. Spiller ingen rolle, du er der for meg likevel. Du husker det jeg sist fortalte deg, lurer på hvordan det går, og hvordan jeg har det. Du er alltid oppriktig interessert i det jeg har å si. Du bryr deg, du lytter, og du kommer med spørsmål og svar. Du gir meg råd og du gir meg skryt.

Er det en ting jeg verdsetter ved deg, så er det din evne til å gjøre alle rundt deg i godt humør. Ingen i hele verden kan le sånn som vi to kan. Du er til å stole på, og jeg føler at jeg kan fortelle deg alt uten at det forlater din munn. Du gir meg skryt, og heier alltid på meg. Enten det er ting jeg har gjort, sagt eller skrevet, hvordan jeg ser ut eller at jeg er en god venninne. Du skryter masse av meg, og du får meg alltid til å føle meg bra. I situasjoner jeg er usikker eller redd, om det er noe jeg gruer meg til eller er spent på, er du den første jeg snakker med. Du beroliger meg og gjør meg trygg på mine valg og den jeg er. Lytter og gir råd, tør å si din mening når jeg spør om den. Du er ærlig og lojal. Du respekterer meg og setter pris på meg.

Tusen takk for at jeg er så heldig å få ha deg i livet mitt hver eneste dag. Du er vakker, blid, omtenksom og ærlig. Du stiller alltid opp for meg, enten det er en meme jeg bare dele med deg, eller om det er fordi jeg gråter og har den kjipeste dagen. Ringer jeg så tar du den, du har alltid tid. Enten jeg trenger trøst eller en å le med. Du er den fineste jeg kjenner, ingen har en så mye utstråling som deg. Jeg beundrer deg og jeg er stolt av deg. Stolt over at jeg kan kalle deg for min aller beste venn. En annen ting jeg også verdsetter ved deg er verdiene dine. Du har lært meg mye om hva som egentlig er viktig og betyr noe i livet, og hva man kanskje ikke trenger å bruke så mye energi på.

Takk for alle gangene du har trøstet, hatt troa på meg, gitt meg skryt og hjulpet meg gjennom vanskelige tider. Det var en lang periode jeg verken klarte å ta vare på meg selv eller være en venn, likevel var du der, hver eneste dag! Vi har hatt så mange fine år sammen, og jeg ser frem til mange mange fler. Du er uerstattelig, og du er solstråla i livet mitt!

Gratulerer så mye med dagen jenta mi<3

Likes

Comments

Kjære mormor.

Februar er her, og det vil si at vi er inne i måneden hvor du gikk bort for snart tre år siden. Som du vet sliter jeg med å sove for tiden. Ikke fordi jeg har det vondt, men fordi jeg har det for bra. Jeg klarer ikke roe med ned om kveldene, og her om dagen ble jeg liggende å tenke på deg. Det slo meg at i år er det hele tre år siden du gikk bort. Tre år? Det er lenge! Tenk at jeg ikke har snakket med deg, klemt på deg, kysset deg på kinnet, ledd med deg eller spilt ludo med deg på tre år. Jeg tør ikke si det høyt for meg selv, da kjenner jeg på følelsen av å bli lei meg. Igjen.

Årene før du gikk bort var tøffe for meg. Du var syk lenge, og for hver dag som gikk ble jeg litt og litt mer stressa av tanken på at du en dag skulle bli borte fra meg. Jeg gråt vel mer enn jeg klarte å glede meg over å fortsatt ha deg nær meg, selv om jeg helst skulle sett at det var omvendt... For meg var du ikke bare en mormor, som ikke er "bare" det heller, du var min aller beste venn. Jeg har aldri vært så glad i noen som det jeg var i deg, du betydde halve verden for meg, og enda litt til.

Det er ingen hemmelighet at årene etter du gikk bort skulle bli enda tøffere. Jeg trodde jeg hadde forberedet meg selv på det som ville vente meg så godt jeg kunne, men det er som de sier - man kan aldri være forberedet nok på å miste noen man er glad i. I tilegg til at du gikk bort, skjedde den ene krisen i livet mitt etter den andre. Ja, for det var virkelig kriser. Men, jeg gjorde alt for å ikke kjenne på sorgen over deg, og for å tenke på alt det som skjedde på toppen av det igjen. Jeg fikk aldri begynt å bearbeide noe som helst, før det var noe nytt. Noe vondt og vanskelig. I denne perioden distanserte jeg meg fra alt. Både venner og familie, men også skole og jobb. Den eneste jeg var med på mange måneder, var min daværende kjæreste. Likevel var jeg utrøstelig, jeg gråt meg ikke bare gjennom dagene - men også i søvn, nesten hver eneste kveld. Han trøstet og jeg gråt, sånn holdt det på…

Nå er det veldig snart gått tre år siden du gikk bort, og først nå det siste halve året har jeg kommet meg et steg videre i sorgprosessen. Jeg gråter ikke lenger hver eneste dag over at du er borte, og jeg tenker ikke like mye på det. Fremfor å tenke på det at du ikke er her med meg, gleder jeg meg over tiden vi fikk sammen.

I 19 år var jeg mormors jente. Vi har gjort så mye fint sammen vi to. Sverigeturer, sykkelturer, shopping på farmand, uendelig med overnattinger, og hvor mange runder Ludo? Vi hadde vårt eget ludo-brett som jeg enda har godt gjemt. Du var blå og rød, og jeg var gul og grønn. Du vant en av ti ganger, men likevel spilte du runde etter runde med meg. Jeg ble aldri lei, og du lærte meg at "det viktigste er ikke å vinne, men å delta".

Vi hadde mange sene kvelder med fine samtaler, både hjemme, på sykehuset og på Smidsrød. Ikke bare stolte jeg på deg, men du stolte også på meg. Jeg elsket når du foralte meg noe for deretter å si at dette var en hemmelighet mellom meg og deg, da følte jeg meg alltid så heldig. Så heldig som fikk være bestevennen din også<3 Jeg var din største fan, og du min. Ingen i hele verden har vist meg så mye kjærlighet og omsorg som du. Hele livet har du fått meg til å føle meg spesiell. Du skrøyt alltid av meg, og var det noe jeg ikke fikk til - ja da skrøyt du enda mer, sånn at jeg fortsatte å prøve.

Jeg savner den gode klemmen som bare du kunne gi meg. Klemmen jeg fikk da jeg kom etter skolen, når du satt ved vinduet på kjøkkenet og så på fuglene dine spise mat. Matbudsjettet var høyere på mat til fuglene enn til dere, det er det ikke mange andre som har mormor. Du gledet deg alltid sånn til jeg skulle komme, og ble like glad tredje dagen på rad. Tenk å bli så glad bare for meg<3

Tusen takk mormor, for alt du var og er for meg. Tusen takk for at du alltid hadde tid til meg, og for all tiden du brukte på meg. Jeg savner deg fremdeles hver eneste dag, men istedenfor å gråte hele tiden, har jeg bestemt meg for å fokusere på hvor heldig jeg er som fikk ha deg bare en telefon unna i nitten år. Tusen takk for at du var tålmodig, generøs, snill, blid, engasjert og verdens søteste og fineste mormor. Du er og forblir den beste jeg vet om, og ingen her i verden kan måle seg med deg. Blir jeg halvparten så god som du når jeg blir gammel er jeg fornøyd! Det er ikke uten grunn at jeg har tattovert navnet ditt på kroppen min, det er fordi du er veldig spesiell for meg, og jeg elsker deg høyere enn himmelen! 

Jeg er overbevist om at vi sees igjen, og nettop derfor la jeg ludo-brikkene våre med i brevet som ble med deg, da du gikk bort. Fire sider om hvor mye jeg digget deg, jeg håper du har lest! Vi skal fortsette å diskutere disse ankelsokkene du ikke kan fatte og begripe at noen går med, det er en "halv sokk" som burde koste "halv pris". Det samme gjelder buksene med hull, "hvem kjøper ødelagte bukser til full pris?". Ja, spør du meg mormor - så spør jeg deg! Og før du rekker å lure, dette med at dagens ungdom har halvparten av regnbuens farger i håret - nei, heller ingen slutt på! 

Vi sees igjen mormor, du og jeg<3

Likes

Comments

Nå sitter jeg her, ca. et døgn etter jeg postet mitt første blogginnlegg. Et veldig personlig innlegg, som jeg egentlig kun skrev for min egel del. Først i notater på Macen, så inn på en blogg jeg tenkte å aldri dele med noen, for deretter å like gjerne dele det hele på facebook.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, over fire hundre har lest det. Jeg prøver å se for meg fire hundre mennesker foran meg, det er mange det. Jeg vet ikke engang hvem jeg skriver til, men det gjør ingenting. Først og fremst skriver jeg for meg selv og min egel del. En ting er å ha så mange fine mennesker i livet mitt jeg kan snakke med, både venner og familie. En annen ting er psykiateren min, som også er helt fantastisk på det han gjør. Men det er noe helt annet, å skrive ned alt man tenker, sort på hvitt. Jeg har lært så innmari mye de siste månedene, jeg har vokst og ikke minst har jeg erfart.

Noen dager føler jeg at tankene mine bobler over. Selv om jeg har det helt fantastisk, er jeg veldig opptatt av å ikke glemme det som har vært. Det er viktig for meg å reflektere, snakke om og huske på hvordan jeg hadde det for bare noen måneder siden. Det høres kanskje kjemperart ut, men hadde du brent deg like hardt som meg, ville du nødig ha gjort den samme feilen igjen.

Så, hvorfor valgte jeg å dele? Hvorfor valgte jeg en blogg, så hele Norge kan lese om det jeg har opplevd og tankene mine rundt det? Jeg aner ikke hvem som leser, jeg aner ikke hva andre tenker. Det jeg derimot vet med sikkerhet, er at hvis jeg kan hjelpe bare en annen person i en liknende situasjon, står jeg først i køen og melder meg med glede.

Hvis jeg, på den tiden jeg lå i sengen min hver eneste dag og gråt meg i søvn, hadde lest det innlegget, hadde det hjulpet meg. Hjulpet meg til å forstå mine egne følelser, skille redsel og det å tro at man trenger noen man ikke trenger, og ikke minst ha selvrespekt nok til å sette ned foten, si nei, og aldri se meg tilbake. Forstå forskjellen på kjærlighet, og på det å være hekta. Hvis jeg kan gjøre dette for noen andre, noe jeg allerede har fått tilbakemelding på at jeg kan, hvorfor ikke? Jeg følte på mange måter flere år av livet mitt ble tatt ifra meg og kastet bort, men så har jeg valgt da, å snu dette om til en lærepenge. Jeg har vokst og jeg har lært. Jeg har funnet ut hva som er viktig for meg, hvilke verdier jeg har, og ikke minst - jeg har funnet meg selv. Jeg syns faktisk det er helt fantastisk at det jeg har lidd meg igjennom, kan hjelpe ikke bare meg selv, men også noen andre.

Denne bloggen vil ikke bli noe rosablogg, om jeg kan si det sånn. Den er i hovedsak for meg selv, for å skrive om det jeg har på hjertet, som jeg aldri vil glemme. Som jeg vil ta med meg og lære av så lenge jeg lever. Men igjen, jeg vil dele og jeg vil hjelpe. Om det bare er en person, la meg!

Sist men ikke minst, tusen tusen takk for alle som har lest, delt, kommentert, likt og sendt meg fine meldinger. Jeg er rørt, letta, takknemlig og drit stolt. Det må være lov å si. Jeg har ligget på bunnen, men så har jeg fader meg kommet meg til toppen også. Og her har jeg planer om å bli, for ingenting i verden er så fint som det å være lykkelig! Jeg har verdens fineste mennesker rundt meg, og jeg hadde aldri vært her jeg er idag uten hver og en av dere<3 Sett pris på de tingene som er viktig i livet, gi mer enn du tar, men aldri la noen tråkke på deg.

Likes

Comments

De siste årene har jeg brukt uendelig med krefter, tid og energi på det jeg trodde var kjærlighet. Vet du forskjellen på kjærlighet, og det å være hekta på en bekreftelse av en du trodde du ikke kunne leve uten? Disse to følelsene er vanskelig å skille, og kan lett forvirres når du står midt oppi et brudd med en eventuell kjæreste. Det å gå fra, eller bli gått ifra, noen du har delt noe spesielt med er aldri lett. Det skal det ikke være heller, sånn er kjærligheten. I mine øyne er det både det fineste i verden, men også det aller verste. Sorg er en ting, men kjærlighetssorg er en helt annen.

Jeg har opplevd begge dele. Sorgen over å miste noen som står deg nær, det at noen går bort, og kjærlighetssorg. På mange måter er det likt, på en annen måte helt ulikt. Det kan ikke sammenliknes, kjærlighetssorg er noe eget.

Jeg har grått meg i søvn hver dag i flere uker, måneder og det som gikk over til å bli mer enn et helt år i strekk. Jeg har vært kvalm, mistet matlysten, vært dårlig i magen og kastet opp fordi tankene har tatt overhånd. Jeg har vært fysisk dårlig, og ikke klart å ta vare på verken meg selv eller noen andre. Jeg har vært sykemeldt, jeg har vært deprimert og jeg har utviklet angst. Jeg har grått så mye at jeg har hatt hodepine og vært sår rundt øynene i mange dager.

Kjærlighetssorg er forferdelig, men det som er enda verre er når det du tror er kjærlighetssorg går over til å bli noe du er hekta på. Når du ikke klarer å skille følelsene dine midt oppi alle følelsene, om det gir mening. Du har hatt kjærlighetssorg så lenge, at du egentlig har kjærlighetssorg over kjærlighhetssorgen.

Hver dag er helt lik. Du husker ikke hvordan det egentlig føles å leve, du bare eksisterer. Du vet ikke lenger hva du tenker eller føler, du bare kjenner i kroppen at sånn du har det gjør vondt. Du vet ikke hva du skal gjøre lenger, når den som har stått deg aller nærmest ikke lenger er i livet ditt. Alt du klarer å tenke på er hvor vondt det gjør, når en du elsker ikke lenger skal være en del av hverdagen. Men er dette alltid tilfelle? Er det kjærlighetssorg over noe du trodde skulle vare for alltid, eller er du hekta på en bekretelse av dette menneske, fordi det er det du er vandt med?

Jeg er ganske ung, snart tjueto år, likevel har jeg opplevd mye vondt. Det verste er definitivt det jeg trodde var kjærlighet. Hvordan skiller man følelsene sine, sorterer tankene og skjønner forskjellen på kjærlighet og det å være «hekta». Jeg opplevde å være hekta på en bekreftelse, hele tiden, hver dag. Når dette menneske får deg til å føle og tro at du ikke er bra nok, da trenger du en bekreftelse, og det fra den personen.

Og hva skjer da? Hvordan skjønner man da at det ikke handler om kjærlighet, men om bekreftelse. Et ønske om å leve opp til noe. Å bare kunne være meg, men likevel være bra nok. Ikke bare bra nok, men mer enn det. For i mine øyne er det fysisk umulig å elske et menneske, når man behandler hverandre sånn. Og det gjorde jeg ikke heller, jeg elsket han ikke, jeg hadde bare et ønske om å fortsatt være verdt noe. Selv om jeg ikke elsket han, var han fremdeles viktig for meg, men det var her jeg ikke klarte å skille følelsene.

Savner du han, eller savner du noen? Elsker du han, eller er du hektet på følelsen av å bli elsket av noen? Trenger du han i livet ditt, eller tror du at du gjør det fordi du ikke er vandt til noe annet? Gjør han deg lykkelig, eller skulle du ønske at han fremdeles gjorde det? Klarer du ikke leve uten han, eller er du mer stresset fordi du ikke vil se han med noen andre? Holder du fast ved de fine minnene deres, fremfor å faktisk se det sånn det er nå? Får han deg til å føle deg spesiell og elsket, eller søker du stadig bekreftelse? Hvis du får oppmerksomhet fra andre, tar du imot?

Klarer du å gi slipp på det du tror du føler, for å gi rom for det du kanskje faktisk føler, er du kommet veldig langt. Ikke tvihold på de gode dagene, fremfor å snakke med noen om de dårlige. Tør du ikke fortelle noen hvor ille det egentlig er? Da har du svaret ditt.

Når kjærligheten går over til sjalusi og hevn, er det på tide å gi slipp. Du kan ikke holde fast i noen for alltid, som egentlig prøver å gå. Noen ganger er det bedre å bygge en ny bro, enn å stadig forsøke å reparere en som er ødelagt.

«If u lose someone, but find yourself, u won»

Kjærligheten har lært meg mye. Uendelig mye. Selv om jeg har brukt nærmere to år på noe som ikke ga meg noe annet enn tårer, usikkerhet, sorg, depresjon og angst, ville jeg aldri vært foruten det. Jeg ser på det som den hardeste, men største og viktigste lærepengen i livet, og ingenting annet.

Jeg har lært meg at man ikke trenger noen i livet sitt som ikke trenger deg. Jeg har lært meg at de du nødvendigvis stoler mest på, kan svikte deg når som helst. Stol aldri på noen andre enn deg selv. Jeg har lært meg at kjærlighet ikke kan måles i ord, men i handinger. Jeg har lært at det å bli elsket ikke skal måtte jobbes for, det er gratis.. Vær deg selv, det er mer enn bra nok.

Ikke minst har jeg lært meg at etter en nedtur, kommer en opptur. Det å være lykkelig er ingen selvfølge, men det burde det være. Fokuser på det som gir deg glede i livet, og gi slipp på alt det andre. For vet du, hvordan ekte lykke føles? Det visste nemlig ikke jeg, før nå.

Lykke er å stå opp om morgen, og glede seg til hver eneste nye dag. Lykke er å holde på med det du holder på med, uten å bare være fysisk tilstedet, men at hodet også er med. Lykke er å ikke ha noen bekymringer, annet enn om du kommer ned den bratte bakken utenfor huset ditt imorgen fordi det først er regn, så minusgrader. Lykke er å ikke få sove om kvelden, fordi du hører på favoritt-sangen din klokka et om natta, når du skal opp fem dagen etterpå. Lykke er å ha fine venner rundt deg, som gleder seg over å se deg så lykkelig. Lykke er å få meldinger fra venninnene dine som sier du gjør dagene bedre, bare fordi du sender femten videoer på snap av deg selv som danser og synger. Greit, nærmere femti.. Lykke er å glede seg til jobb hver eneste dag, fordi du har en jobb som gir deg masse glede og energi i hverdagen. Lykke er gråte av glede fordi du er stolt av deg selv, fordi man har jobbet beinhardt, og kommet seg ut av det sorte hullet man nesten var begravd i. Og ikke bare har man kommet seg ut av hullet, hver dag er så bra, at man blir sliten av seg selv. Lykke er å ha et luksusproblem som det, når man aldri trodde man kunne smile igjen. Lykke er å være fornøyd med den man er, først da er du klar for å elske noen andre.

Kjærlighet er ikke alltid en dans på roser, men når rosene visner og det kun er torner igjen, gi slipp. Og sist men ikke minst, aldri la noen få deg til å føle deg dårlig. Aldri.

Likes

Comments