Det er høst. Jeg føler det er tid for å fokusere på studier, lese mange romaner, drikke flere kopper te og kaffe om dagen (jeg drikker begge to, men vanligvis ikke på samme dag) og gå høstturer i skogen. Å se forandringene i naturen når høsten kommer er noe av det fineste jeg vet. Jeg føler for å pakke meg inn i et stort, mykt skjerf. Noe ved høsten gjør meg alltid nostalgisk. Kanskje det som gjør meg aller mest nostalgisk er når jeg er ute der jeg bor, og ser tåka samle seg oppe ved åsene. Bakenfor den gamle ungdomsskolen jeg gikk på for noen år siden samlet det seg alltid tett og tykk tåke ved en stor ås, og hver gang jeg gikk ut i friminuttet, likte jeg å se på det. Jeg likte også følelsen av å se at ingen andre enn meg la særlig merke til det (kanskje noen gjorde det, men ingen i klassen min så ut til å bry seg om det). Jeg syntes det var pent. Ungdomsskolen var et sted jeg lidenskapelig hatet, men synet av tåke som samler seg gir meg alltid en intens nostalgisk høstfølelse. Neste gang jeg ser det midt på lyse dagen må jeg sørge for å ta bilde av det, for det er så fint å se på.

Den siste tiden i sommer har jeg faktisk ikke lest så mange bøker som jeg hadde tenkt til. Lesegleden har ikke forsvunnet, men den har gjemt seg og brukt litt tid på å komme tilbake igjen. Forhåpentligvis greier jeg å vekke den snart, for jeg planlegger å fortsette lesingen min på bøkene i serien A Song of Ice and Fire. Jeg har fullført de to første bøkene. Det er ganske synd at jeg har sett TV-serien, for jeg skulle gjerne ha lest bøkene først (selv om ikke alle, irriterende nok, har kommet ut ennå) uten påvirkning fra karakterene i showet. Jeg liker best å skape mitt eget bilde av karakterer i ei bok. Så langt har jeg en tendens til å lese altfor fort i kapitlene til Catelyn (hun er den karakteren jeg kanskje er minst interessert i) og de kapitlene jeg liker best er Tyrion, Jon og Dany sine. I serien tror jeg Tyrion, Arya og Jon er mine favoritter.

At Sansa er en nokså mislikt karakter og sett på som kjedelig har jeg for lengst fått med meg, men jeg synes hun er interessant hvis man ser på utviklingen hennes som person (i serien) og overgangen hennes fra naiv og forelsket til ei kald og litt tøffere jente. Til sist står hun igjen med et helt annet syn på hvordan verden fungerer og hva mennesker er i stand til å gjøre, enten gjennom maktmisbruk eller for å få det de vil ha.

Kjærlighet forandrer mennesker. Sansa var i et "forhold"/hadde en relasjon til et menneske (Joffrey) som var veldig usunt, preget av mishandling, vold og psykisk og fysisk terror. Å være bundet i en slik relasjon gjør noe med et menneske og hvordan man tenker. Ikke bare kan det forårsake traumer, men også forandring i grunnmuren til et menneskes personlighet. Jeg tror for lenge siden at jeg leste en artikkel et sted om at traumer faktisk forandrer grunnleggende sider ved personligheten til folk, sider som ble bygget/utviklet da man var barn. For å forandre noe av grunnmuren eller byggesteinene må det skje noe svært alvorlig som gir så sterkt inntrykk på et menneskes følelsesliv at de instinktivt endrer seg for å tilpasse seg situasjonen eller må finne en måte å overleve smerten situasjonen har påført dem.

Ja, Sansa var kanskje naiv, "ung og dum", blindet av forelskelse og hengivenhet til Joffrey, men hun er ikke et enkelttilfelle. Det er ikke et fremmed eller nytt konsept for verden at mennesker forelsker seg, blir blindet av kjærlighet og greier ikke kutte kontakt eller bryte ut av forholdet. (I Sansas tilfelle var det plent umulig for henne å forlate det med tanke på at hun var et gissel og hadde ingen rømningsveier.)

Denne høsten har jeg forresten begynt på en ny skole; HiOA! Jeg trives ganske godt og har faktisk - til min egen store overraskelse - fått meg noen venner raskere enn jeg hadde trodd jeg skulle. Egentlig forventet jeg at jeg skulle være alene hele skoleåret (og tanken på det høres nesten ut som musikk i mine ører), men jeg tror det er godt for meg å ha venner på skolen. Jeg liker å ha et studiemiljø og snakke med andre om oppgaver, spesielt med tanke på at jeg kan være litt vimsete og leve i en helt annen verden. Det er ikke noe jeg overdriver; jeg har på en måte forstått at folk synes jeg er en vimsete person noen ganger. Dessuten møter man likesinnede. Folk flest rundt meg på skolen elsker å lese bøker og vi deler flere av de samme interessene med hverandre.

Jeg er lettet over at jeg har noen å "gå til" på skolen. For å være helt ærlig så har jeg alltid vært ganske alene i skolesammenhenger, spesielt på ungdomsskolen. På videregående hadde jeg noen få venner, men ofte måtte jeg trekke meg tilbake fordi behovet for å være alene vokste seg så stort. Kanskje det virker uforståelig for noen, men jeg tror ikke jeg egentlig er alene om det behovet. Alle mennesker har selvfølgelig behov for privatliv og alenetid, men jeg husker at spesielt på videregående så var behovet mitt for alenetid så stort at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre for å håndtere det.

Jeg har en hypotese om at det man leter etter, vil man på en merkelig måte tiltrekke seg. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg så sterkt behov for å være alene at jeg nesten grenset til å nekte å snakke med noen. Jeg var som oftest helt stille og orket ikke være rundt folk. Jeg hadde en veldig god venn, men vi hadde mange konflikter (som alle tenåringer har), så hvis jeg ikke var i humør for det, orket jeg nesten ikke være med den venninna heller. Bare tanken på å måtte sosialisere med andre mennesker gjorde meg helt utslitt. På videregående hadde jeg det samme problemet, men i mye mindre grad, som resulterte i at jeg fikk meg noen få, men nære venner. Etter at jeg fullførte videregående og begynte på UiO (der jeg studerte ett år litteraturvitenskap, som var veldig spennende) var behovet plutselig blitt større igjen. Behovet mitt for å være alene ser ut til å gå mye opp og ned, avhengig av mitt generelle humør, hvilken mentale tilstand jeg er inni i den perioden, og hvilke tanker som spinner rundt i hodet på meg. Akkurat nå er jeg i en ganske sosial periode til meg å være; jeg har prøvd å være utadvendt på skolen og det har resultert i at jeg har fått flere venner der.

En annen merkelig ting jeg har oppdaget ... jeg vil ikke si at jeg sliter mye med dette, men jeg har utrolig livlig fantasi. I går kveld sovnet jeg på hytta (jeg er på hyttetur ganske ofte, jeg elsker å være her oppe på fjellet og slappe av, skrive og lese) og i en god stund før jeg sovnet hørte jeg mange rare lyder. Det hørtes ut som det satt to personer oppe på taket rett over rommet mitt og snakket veldig raskt med hverandre på et rart insektspråk. Det gir ikke mening i det hele tatt, jeg vet, men det var nesten umulig å si om det var fantasien min eller om lyden faktisk var virkelig. Det høres sikkert helt latterlig ut, men det var faktisk ganske fascinerende å høre på. Insektspråket hørtes helt fremmed ut for meg og var helt umulig å tolke. Det hørtes ut som en vanlig, vennlig samtale, men språket var så raskt at det ikke gikk an å skjelne ordene fra hverandre. Dessuten hørtes det ut som om de hadde annerledes munn enn vi mennesker har. Kanskje jeg bare drømte alt sammen. Det gir mening at det bare var en drøm, for jeg har ofte så livlige og virkelighetsnære drømmer at jeg ofte glemmer om en hendelse bare var en drøm eller ikke.

Jeg vet ikke om det er åpenbart, men jeg virkelig elsker drømmer. Jeg prøver alltid å skrive ned alle drømmene mine i ei dagbok jeg har. Ofte prøver jeg å tolke drømmene på egenhånd. Det finnes nettsider der man kan tolke drømmesymboler, men jeg føler at jeg tolker drømmene mine langt bedre om jeg følger magefølelsen jeg har om hva drømmene mine kan bety. Og drømmer trenger jo ikke engang bety noe som helst spesielt, men jeg tror personlig at drømmer sier utrolig mye om hva som foregår i underbevisstheten din, hvordan man har det inni seg og hvilken livsfase man er i. Magefølelsen min forteller meg at jeg burde følge nøye med på drømmene mine, og jeg foretrekker å bruke egen intuisjon i forsøket på å forstå dem.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Jeg har ikke vært her inne på nesten en hel måned. Det er mye som har hendt og jeg har faktisk ikke hatt tid til å laste inn de flere tusen bildene fra kameraet mitt engang. Jeg har begynt på skolen og jeg trives ganske godt. I morgen skal jeg i bryllup til kusina mi - og bunaden og bunadsskautet mitt er endelig helt ferdig! Gleder meg sånn til å ha den på meg i morgen, jeg har Åmlibunaden og jeg føler meg som en prinsesse i den for å være ærlig. Jeg er glad for at jeg ventet med å velge bunad til jeg ble 20 år. Hadde jeg valgt en bunad som 14-åring hadde jeg bare valgt på slump fordi jeg ikke brydde meg noe særlig og hadde ikke lyst på bunad. Nå har jeg valgt den vakreste bunaden jeg noensinne har sett, og den stammer fra der familiegården vår ligger.

Det føles rart å være på skolen på fulltid igjen. Forrige skoleår jobbet jeg mesteparten av tiden, bodde i Oslo og var stort sett alene hele tiden. Jeg tok opp fag på Sonans to ganger i uka, var dødssliten og lei. Nå studerer jeg noe jeg virkelig er interessert i og jeg føler mye mer energi til det faglige. Jeg har alltid følt meg elendig til å sosialisere, og jeg jobber fortsatt med det, men jeg føler faktisk at jeg greier å snakke med mennesker nå i forhold til før.

I det siste har jeg hatt veldig mange ekle mareritt; her om dagen drømte jeg om en grusom brann og noen dager senere begynte det å brenne et sted jeg har vært før. Merkelig. Jeg tror kanskje jeg er besatt av å analysere alt jeg drømmer; jeg føler drømmer har spesiell betydning av en eller annen grunn - enten for underbevisstheten eller noe annet uforklarlig. Det føles også mer riktig å si at ingenting er uforklarlig, men at mennesker ikke klarer å finne eller tolke forklaringen med den vitenskapen vi har utviklet hittil.

Likes

Comments

Har så lyst hår at det nesten ikke synes på bilder, haha. Håret mitt har alltid vært ganske tykt og vokst relativt fort, men det er egentlig et mirakel at jeg fremdeles har hår på hodet med tanke på alt jeg har gjort med det de siste to årene. Jeg la ikke engang særlig merke til hvor langt det har blitt i det siste før jeg så disse bildene.

I dag stod jeg faktisk opp klokka 8, og jeg våknet helt av meg selv. I dag har jeg bare drukket kaffe, gjort noen ærend og skrevet en god del på en historie jeg holder på med for øyeblikket. Resten av dagen skal mest sannsynligvis brukes på å gå en tur i skogen, skrive mer og kanskje se gamle episoder av Game of Thrones. På torsdag drar jeg endelig på besøk til Katja igjen, jeg savner henne og bare følelsen av å ha henne rundt meg. Av og til kan jeg ikke tro at jeg har en så nær venn; jeg har på en måte alltid vært "alene" (ikke eremitt though), helt til jeg møtte henne. Neste uke drar jeg til en bitteliten øy på Vestlandet der morfar vokste opp. Jeg har ikke vært på den øya på litt over tre år tror jeg. Det skjer særdeles lite der, men det jeg gleder meg mest til er egentlig å besøke UFO-ringen som ligger et stykke unna husene der. Det skal visstnok ha landet en UFO der for mange mange år siden. Hver gang jeg er der føler jeg meg litt svimmel og rar, men det kan godt hende det bare er placebo. Men jeg har alltid følt meg mye mer overvåket på den øya enn andre steder, så jeg vet ikke helt. Gleder meg også til å bare ta haugevis av bilder der også, for det er et utrolig vakkert sted.

Likes

Comments

På hytta var det massevis av kuer og sauer overalt. De var ganske nusselige.

Lillesøster <3 Hun ligner på Arya Stark.

Vi dro spontant ned til innsjøen like ved der vi bor for å bade. Vannet var lunka og det var utrolig deilig. Tror faktisk vi var ute i vannet i nesten to timer.

Likes

Comments

Jeg tror kanskje jeg har blitt avhengig av å bruke rød leppestift; uten det føler jeg meg nesten naken i fjeset og jeg føler rødfargen gjør så mye mer for det meste jeg har på meg.

Hunden min sover i senga på hytta. Han er så skjønn.

I dag gikk jeg alene opp til en liten topp som heter Tusenmeteren. Det er ganske fin utsikt der, og man står på en måte midt i den store dalen og kan se nesten hele dalen derfra. Etter at jeg hadde tatt en god del bilder satt jeg lenge der oppe og bare så rundt meg. Jeg tror kanskje det er et ørnerede der oppe like ved stupet ned fra toppen, for hele tiden mens jeg tok bilder var det to svære ørner som sirklet rundt meg og sang av og til. Det var ganske fascinerende å følge med på. Jeg er sånn at jeg hele tiden føler noe er et slags tegn på et eller annet, så av en eller annen grunn satt jeg der oppe og følte at det var en avdød som stod meg nær som hadde kommet til meg i ørneform for å si hallo. Det er sikkert en latterlig tanke, men jeg greier egentlig ikke la være å fantasere om sånt hvis det først dukker opp i hodet mitt. Jeg merker ofte at jeg har en eller annen idé i hodet mitt som gir fullstendig mening når jeg tenker lenge på den, men hvis jeg prøver å forklare den med ord til andre mennesker så innser jeg at det mest sannsynligvis ikke gir det spor mening for hvem nå enn jeg forklarer det til.

Likes

Comments

I dag gikk jeg og familien min opp til et vann i fjellet som heter Vavatn. Det ligger i Hemsedal. Da jeg var liten føltes det som om det tok evigheter å gå opp, men nå tror jeg at jeg bruker under én time faktisk. Jo flere ganger jeg tar turen opp dit, jo kortere virker det som om den blir. Det var, som forventet, utrolig vakkert der oppe. Da vi kom tilbake følte jeg meg så varm at jeg kunne gå rett ut i vannet og bade. Jeg er veldig vandt til å bade i kaldt vann med tanke på at jeg har badet i fjellvann siden jeg var en liten unge, men i dag var det helt ekstremt kaldt. Jeg tvang meg uti vannet uansett, og det føltes kjempedeilig når man først kom uti.

Likes

Comments

Sidn jeg har vokst opp så og si midt i skogen, i en liten bygd et stykke utenfor Oslo, så jeg følte at det umulig kunne finnes så fin natur så kort unna Oslo. Tross alt er bylivet den eneste siden av hovedstaden jeg har sett. Helgen tilbragte jeg ved Lutvannet, og jeg ble overrasket over hvor rolige omgivelser som fantes der. Forventningene mine var nokså lave - massevis av folk overalt, bråk og lyden av trafikk ikke langt unna - men det viste seg at det ikke var tilfellet i det hele tatt. Rundt vannet var det nesten ikke folk, kun noen få andre som også teltet og slappet av. Det var så fint der at jeg faktisk kunne godt tenke meg å dra på tur dit igjen.

Akkurat nå er jeg tilbake på hytta. Jeg merker at jeg er et skikkelig hyttemenneske, for jeg kan godt være på hytta i over en uke uten å bli lei. Så lenge jeg får fylt behovet mitt for å fotografere og skrive.

Likes

Comments

I dag har jeg fylt 21 år. Det føles ikke som om jeg er 21 år gammel i det hele tatt for å være ærlig. Det føles som om jeg på en måte fremdeles er et viltert, fantasifullt barn inni meg og har altfor mange rare tanker og teorier om verden som jeg ikke kan ignorere eller skyve vekk. Jeg er voksen i kroppen, men et barn i hodet. Med barn mener jeg ikke at jeg ikke greier å ta avgjørelser, håndtere utfordrende situasjoner eller ta ansvar for egne handlinger - jeg mener barn som i at fantasiverdenen min aldri egentlig forsvinner. Jeg føler jeg lever på en måte i to forskjellige verdener. Den ene er den fysiske virkeligheten rundt oss som andre mennesker også opplever og ser, det er der vi utfører handlinger, møter hverandre, kommuniserer og utveksler informasjon. Den eneste måten jeg føler meg voksen på av og til, er at jeg har lært meg hvordan jeg skal navigere meg rundt og klare meg på egenhånd i den fysiske verdenen. Den andre verdenen er den inni hodet mitt som aldri helt forsvinner. Jeg kan gjøre den utydelig og la den gå i bakgrunnen fordi jeg må konsentrere meg om den fysiske verden rundt meg en stund, men fantasien tar som oftest overhånd på et eller annet tidspunkt. Det høres ut som galskap, men nei, det er bare kreativitet, tror jeg.

Likes

Comments

Jeg fant dette bildet i arkivet mitt. Jeg elsker sånne type hus. Det er kanskje litt merkelig å legge ut, men jeg virkelig elsker arkitekturen og måten dette huset var bygget på. Hvis noen som leser dette bor i dette huset og vil jeg skal fjerne bildet, bare si ifra.

Den siste uka har jeg gjort så mye med venner at jeg husker ikke halvparten engang. Det ble uansett noen bilder utav det. Kirkegården på bildene heter Vår Frelsers Gravlund, og er egentlig et ganske vakkert område i Oslo. Jeg satt der med en venn og drakk vin i går. Jeg har bare vært der to ganger i hele mitt liv, og den første gangen var det fordi jeg og en venninne rotet oss fullstendig bort i Oslo da vi skulle hjem til meg midt på natta.

Likes

Comments

Instagram
Blogkeen
Nouw