Header

I de siste dagene har livet mitt kun gått til lekser, jobb, te og skriving. Den siste uken har jeg hatt enorm inspirasjon til å skrive på fortellingen min. Jeg liker egentlig ikke å snakke om fortellingen siden jeg alltid føler at i det øyeblikket jeg har fortalt noen om det, går inspirasjonen vekk. Men denne gangen har jeg så mange nye idéer at jeg ikke føler det vil ødelegge noe akkurat nå. Jeg gleder meg bare til å skrive mer og mer, og mens jeg er på jobb - og gjør jobboppgavene, såklart - så er historien alltid i bakhodet på meg og lurer, bygger seg opp og vokser i omfang og detaljer. Jeg har lyst til å kartlegge verdenen som er inni hodet mitt ved hjelp av å skrive, tegne og male. Jeg har jo alltid hatt en drømmeverden i hodet mitt som nesten har føltes mer virkelig ut enn virkeligheten selv noen ganger, så å kartlegge den ville vært en meget stor oppgave som ville tatt flere år. Jeg har blant annet mitt helt eget språk som jeg har prøvd å utvikle..

For øyeblikket leser jeg både Harry Potter og Ildbegeret, og Mummibøker av Tove Jansson. De bøkene er helt fantastiske, og hver gang jeg leser dem blir jeg så oppslukt at jeg glemmer alt annet. Jeg tenker bare på de små, søte karakterene og hvor store hjerter de har, og alle de eventyrene de drar ut på. Skulle ønske jeg levde i Mummidalen noen ganger.. jeg lever fortsatt i den tro at Galtvort-brevet mitt aldri kom, forresten.

Av og til lurer jeg på om vi rett og slett lever i en parallell verden der Tom (Voldemort) vant kampen, og tok over verden. Det hadde forklart hvorfor jeg har opplevd så mange uforklarlige ting som jeg lenge har oppfattet som overnaturlige, og hvorfor brevet aldri dukket opp. Men på en annen side er det jo bekreftet at Durmstrang er den skandinaviske magiskolen - lokalisert enten i Norge eller Sverige - og de tar ikke inn gompefødte. Den andre forklaringen kan være at foreldrene mine holder magi skjult for meg og ikke ønsket at jeg skulle gå på skolen.. Jeg husker godt at da jeg begynte å lese Harry Potter-bøkene da jeg var cirka 8, ventet jeg i ekte spenning på at jeg skulle fylle 11 og få brevet mitt fra Galtvort. En del av meg trodde helt genuint på at jeg ville få brevet, og den andre delen som ikke trodde det, ignorerte jeg bare. Jeg er, som Harry, født i juli (den 11., Harry den 31.), så jeg følte desto enda mer at det garantert kom til å skje. Dessverre fikk jeg aldri noe brev på 11-årsdagen min, verken før eller etter. Jeg må innrømme at jeg fremdeles er ganske skuffet. Hvor mange ganger har jeg ikke laget egne tryllestaver med pinner og prøvd veldig hardt å gjøre noe magisk med dem? Det er mange ganger i løpet av barndommen min, det.

Forresten, så vet jeg aldri helt om jeg vil ha sort eller hvit bagrunn på bloggen min. Hva tenker du? Sort eller hvit? Med hvit bakgrunn er det kanskje enklere å lese, på en annen side er jeg så utrolig glad i sort at jeg kvier meg for å bytte.

Likes

Comments

I feel so tired. I worked 10 hours today. Compared to many other humans in this world, 10 hours is not that much. Some humans work that much every day just in order to pay their rent. I am fortunate, much more fortunate than they are. Yet, I must say I feel tired right now. I had a fall accident at age thirteen which injured the back parts of my feet. Standing for 10 hours can make them hurt a lot. But I need to pay rent, and I need to save money.

I do enjoy my job, though. Working in a book store inspires me to read much more (although I would not need the inspiration considering how much I already read).

Lately I have been watching a Korean drama named The Heirs. It is quite entertaining, and different from Western film. I like it.

Likes

Comments

My dog, Zebulon Alfons. He is a Pyrenean Mastiff.

Yesterday I walked a long walk with Zebulon in the forest by my childhood home. It was beautiful outside. Winter is my favourite time of the year. It is the best time, in my opinion; it is cold, beautiful and freezing. I love the cold. It feels the most comfortable to me. Shimmering snow is so beautiful. Whenever it feels to warm for me, I miss the snow and the comfortable cold that comes with it. The cold weather also means being able to pack myself in black, thick clothes and drink lots of hot chocolate while reading. Being in the cold also makes it feel like I am able to think more clearly than in the heat.

Every time I walk in nature, I tend to feel more inspired than usual. I always create stories in my head and fantasise about different world scenarios and "what if?" ideas. I love that.

Likes

Comments

Det har vært fullmåne i natt. Jeg merket allerede på begynnelsen av dagen i går at humøret mitt svingte. Jeg hadde merkelige drømmer både i natt og natten før. Født i stjernetegnet krepsen er jeg styrt av månen, og gjennom fasene går også jeg gjennom forskjellige faser, både mentalt, fysisk og emosjonelt. I drømme føles det som om jeg er en helt annen, og når jeg våkner, føles verden uklar, nummen og langt borte. Hendene mine føles ikke knyttet til kroppen når jeg våkner.

Drømmen min sitter fortsatt fast i hodet, og det føles som om jeg bare er på besøk i den fysiske verden. En fremmed gjest som snart skal fare videre til et annet sted. Jeg lurer på når jeg drar, og hvor jeg vil ende opp. Hvem jeg vil møte, og hva vi vil lære av hverandre. Jeg føler på meg at det ennå er en god stund til jeg skal forlate jordkloden, men jeg føler allerede lengselen etter noe nytt og annerledes. Naturen her på Tellus er vakker, det er kanskje det jeg elsker mest ved den. Så er det store deler av denne planeten jeg også er svært skuffet over, og menneskeheten er grunnlaget for det.

Så er det de individene på jorden jeg har møtt som har fått meg til å håpe på at det finnes en godhet i menneskeheten. Og det er de som har fullstendig ødelagt håpet, og gitt meg følelsen av at menneskeheten ikke kan være annet enn fortapt.

Det er fortsatt håp. Man finner skjønnhet hvis man leter etter det. Jeg håper en dag at alle mennesker vil forstå, og jeg tror flere og flere individer begynner sakte men sikkert å forstå at reisen vår er lang, veldig lang. Menneskehjernen greier ikke se hvor lang, eller engang forestille seg størrelsen på universet eller hvor mange gåter verden besitter, men å innse at reisen er lang, er et steg frem.

Som et romvesen fanget i en menneskekropp liker jeg å observere mennesker. Studere hvordan vi kommuniserer, hvordan vi tenker og snakker og oppfører oss. På skolen følte jeg alltid at jeg var fanget i en dyrehage og var det dyret som satt alene i et hjørne og ikke deltok i den sosiale leken. Leken blant dyrene som bestemte rang og hvem som var sterkest og svakest. Jeg følte meg ikke som en del av rangstigen, men utenfor. Det spilte ingen rolle hva andre tenkte om meg fordi jeg ikke så verdien i den sosiale leken. Kanskje det er derfor jeg er så dårlig på å snakke verbalt med andre, og langt mer komfortabel med å skrive.

Livet mitt føles som en evig studie i meg selv, andre levende vesener og en uendelig rekke spørsmål jeg stiller meg selv hver dag som jeg aldri får et klart svar på. Det er fordi ingen spørsmål har bare ett svar. Det er så enormt mye å lære. Hvis jeg blir gjenfødt i en menneskekropp på jordkloden igjen, så håper jeg at jeg vil huske iallfall brøkdeler av dette livet. Eller kanskje lærdommen overføres i form av evnen til å forstå nye konsepter og ideer.

Vennligst ikke bruk bildene uten min tillatelse.

Likes

Comments

Jeg har alltid vært litt liten. Og jeg har alltid hatt stor fantasi. Hele min verden - den utenfor jobb, skole og de få vennene jeg har i mitt liv - består av fantasi og drømmer. Det er den jeg er. På skolen da jeg vokste opp satt jeg ofte og dagdrømte meg vekk. Det var sjeldent at nåtiden hadde en viktig rolle i livet mitt. Nåtiden var bare nå. Jeg var langt, langt borte i drømmeland. En egen verden jeg hadde skapt i hodet mitt. Fantasivenner som erstattet menneskene rundt meg. Inni hodet mitt var alt mulig. I virkeligheten rundt meg var det fylt opp av mennesker som fortalte meg at jeg måtte få beina på jorda og lande litt. At drømmer ikke er virkelige, bare noe tull som skjer når man sover uten at man vet hvorfor.

Men drømmene mine har vist meg så mye, kanskje mer enn den fysiske verdenen rundt meg har vist meg noensinne. Drømmer og tanker gir mer innsikt enn å se objektene foran seg. Har du noen gang følt at du kan lese tanker? Jeg følte ofte som barn at jeg kunne det. Jeg prøvde stadig vekk å sende tankebeskjeder til andre.

Det vanskeligste med å være en dagdrømmer er at du glemmer ofte verden rundt deg til de grader at mennesker tror du er kald og uinteressert i dem. Jeg er bare litt sjenert, og litt for fanget i mitt eget hode. Men jeg liker å observere mennesker. Man får med seg så ufattelig mye bare av å lytte og se. Å lytte og se er to av de mest kjente sansene det man kaller et alminnelig menneske har. Jeg tror at mennesket egentlig har mange flere sanser enn bare å se, lytte, lukte og smake. Som barn husker jeg svært godt at det var mange ting jeg opplevde og så og følte som ingen andre rundt meg opplevde, men jeg la enda mer merke til at spesielt ingen voksne jeg kjente opplevde det eller forstod hva jeg snakket om. Sjansen for at det var et barn med stor fantasi er der, men hva gjør man hvis man fortsatt har disse opplevelsene og sanser ting som folk flest ikke sanser når man ikke lenger er et lite barn?

Noen ganger føler jeg at drømmene mine er vanskelige å skille fra virkeligheten. Av og til føles det heller ikke som om virkeligheten for mennesker flest, den fysiske verdenen rundt oss, er ekte. Det føles som om den bare er et program, en forfalskning, en illusjon. Det er veldig vanskelig å forklare hvordan det virker i hodet mitt, men alt jeg har visst siden jeg ble født er at verdenen vår ikke helt gir mening. Underlige inntreffelser og en følelse av nummenhet, en følelse av at noen vokter oss eller følger nøye med på oss, er konstant tilstede. I mitt hode, iallfall. Jeg har egentlig aldri møtt noen i "virkeligheten" - det fysiske liv - som føler det samme som meg eller skjønner helt hva jeg snakker om. Men det gjør ingenting, for jeg tror at en dag vil alle mennesker forstå.

Likes

Comments

Jeg har ofte tenkt på en underlig tanke; hva hadde hendt hvis jeg plutselig ble dratt tilbake i tid, tilbake til den dagen jeg ble født, og jeg som nyfødt baby beholdt alle minner, tanker, ideer og kunnskap jeg har den dag i dag?

Hadde jeg forsøkt å finne ut hvorfor det hendte? Naturligvis. Men det jeg kanskje finner mest interessant ved ideen er tanken på hvordan jeg hadde gjort ting annerledes. Jeg ser for meg at jeg hadde som småbarn snakket helt perfekt som en voksen, jeg hadde kunnet lese, skrive, regne og kalkulere som en tjueåring. Jeg tror også jeg hadde vært helt alene på skolen fordi jeg ikke hadde hatt noe til felles med de andre barna der. Sistnevnte ville det nok dessverre ikke vært en stor forskjell på hvordan det virkelig var da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen.

Det er virkelig en fascinerende tanke. Det kan også være svært skremmende, nesten ekkelt, med tanke på alt grusomt jeg vet har hendt i løpet av mine tjue år her på jordkloden som jeg ville ha visst at skulle skje i fremtiden som et lite barn. Hadde jeg prøvd å advare de som hadde blitt påvirket av hendelsene? Jeg føler det er mye jeg burde la naturen ta kontroll over, men én ting er jeg fullstendig sikker på at jeg ville ha gjort: jeg hadde fortalt farfar i mange år før at han burde gjøre en undersøkelse hos legen.

Min farfar døde av kreft. Det gjør vondt å tenke på, og spesielt vondt er det å vite at jeg aldri riktig ble kjent med ham på et personlig vis. Jeg kjente ham godt som barn på den måten at vi elsket hverandre, vi dro på fjellturer sammen, vi lekte sammen og tilbragte mange ferier sammen. Jeg var så utrolig glad i farfar. Det er det jeg føler er det som opptar meg aller mest ved tanken på å bli dratt tilbake i tid med den kunnskapen jeg besitter den dag i dag. Jeg hadde prøvd å utsette det som kanskje var helt uunngåelig.

Det er mye annet jeg også finner spennende ved tanken, som er langt mindre dramatiske; tanken på å gjøre det kjempebra på skolen, lese fra ekstremt ung alder, snakke med pappa om fremtiden, snakke med mamma om noe som jeg føler hadde vært viktig å snakke om, være snillere og mer beskyttende ovenfor lillesøsteren min. Det er så ufattelig mye et menneske gjerne skulle gjort om eller forbedret, og mens jeg tenker på denne idéen om reisen tilbake til begynnelsen på dette menneskelivet, innser jeg at jeg akkurat her og nå har muligheten til akkurat det samme. Utfordringen er mangelen på mulighet til å se nøyaktig frem i tid og vite hvor man burde trå.

Til tross for at jeg forstår godt hvorfor jeg ikke burde dra tilbake i tid, er jeg altfor glad i å fantasere og undre meg over slike tanker. Det er bare så altfor vanskelig å la være å fundere og filosofere om natta. Det blir som å benekte et grunnleggende behov i hjernen min.

Likes

Comments

Jeg har alltid elsket å lese. Å lese bøker er som å dukke inn i en portal inn til en magisk verden, og før du vet ordet av det, er det folk flest ser på som virkeligheten, blitt til et fremmed og kaldt sted du helst ikke vil tilbringe mer tid i enn det som er ytterst nødvendig. Bøkenes og fantasiens verden har fanget deg og gitt deg et helt nytt syn på livet, og du begriper ikke hvordan du skal klare å leve uten å bære med deg ei bok hvor du enn går. Å lese blir en livsnødvendighet på lik linje med å spise. Uten bøkene får du nesten ikke puste, og du skjønner ikke hvordan andre rundt deg greier å se på ei bok med en uinteressert mine og slenge dem fra seg så fort de innser at det er nettopp en bok de holder framfor seg.

Timene du tidligere i livet brukte på å sove, blir nå i stor grad erstattet med å bla fra side til side i bøker og lese oppslukt i nattens timer. Du greier ikke legge deg for å sove, for bøkene gir deg så mye mer enn tanken på å ligge og vri seg i time etter time med hodet fullt av tanker og idéer.

Du vil også snart oppdage at de personene du møter i bøkene, plutselig blir mye viktigere for deg enn menneskene i virkeligheten. Du forstår dem bedre, og på en måte forstår de deg - og noen ganger blir du dem til og med. Du ser verden gjennom deres øyne og føler med dem i alt de går gjennom.

Sakte, men sikkert, mens du sluker bok etter bok, sluker også bøkene deg. For hva er vel ei bok hvis ingen leser den, studerer den, tenker på den? Og hvem er du, uten historier og magi og eventyr og fundering? Bøker er magiske. Ren magi. De bringer magi til en ellers nokså trist og bare så altfor realistisk verden, etter min mening.

Har du noensinne forestilt deg at du er en karakter i en bok? Det gjør jeg hele tiden. Det har jeg gjort helt siden jeg lærte å lese, og begynte å lese bøker. Dytter du en liten tåspiss inn i bøkenes verden, vil du snart finne deg selv dypt inne i den, oppslukt. Og selv hvis du en vakker dag trenger en pause fra å lese, vil magien fortsatt bo inni deg. Den vil du aldri miste, selv hvis du ikke leser på flere år.

Likes

Comments

I feel tired. Mentally tired. I tried to re-energize myself today while there is a New Moon, but for some unknown reason I feel more tired inside than usual. It feels like every tiny task drains energy out of me and I cannot get myself to be productive.

I have to get up early tomorrow, but I feel like just reading now. Reading always calms me. There is something magical about disappearing from the outside world and into a book. Especially when bad thoughts tries to take control of my mind..

I just noticed that in the middle of the photo, to the left of my book, it looks like the face of the famous painting by Edvard Munch; Skrik (english: Scream).

I feel like humans around me have so much more energy than I do. I feel like I am always stuck inside of my head while people around me move and walk and talk and do everything. They meet new people, connect so easily wth others, while I am mostly alone and quiet. I wish I knew how to connect so easily with other humans. I truly envy those who are capable of that. I wonder if they ever feel alone, and if they do, as much alone as I sometimes feel that I am.

Likes

Comments

Hello humans.

I tried out a different blog platform for a short period of time, and I found out that I did not like it. I started to lack inspiration to write on the other platform. In this very moment, I all of a sudden feel the inspiration come back to me. I wonder why that is. Perhaps the image and design is too important to me.

From age 11 to age 20 I have used Canon EOS 350D. Lately, I have wondered if I should upgrade my camera to something more advanced and with higher quality. I would love to take more high quality photography again, and I do miss carrying my camera wherever I go, photographing scenery, interesting humans and beautiful things.

I think I will be saving up to a camera named Canon EOS 6D. I have looked into it and its details, and I believe that is a good camera for me.

The 6D camera has the ability to film videos with very high quality. I am considering starting to make more YouTube videos. If I started making new YouTube videos again, I would make videos about clothes, hair, nature and personal thoughts.

I already did make one months and months ago:

I feel a bit awkward and uncomfortable knowing that other humans have seen this video, but I like it and I do not want to remove it for some reason.

Today is the New Moon. A New Moon symbolises a new beginning, and going into yourself to mentally, and perhaps physically, re-energise. Today I will spend my day writing, thinking, reading and listening to music. I am currently listening to this beautiful song by one of my favourite bands, DIR EN GREY:

I wish you all a good New Moon day. Unfortunately, I live in a city with grey clouds covering most of the sky, which makes me unable to see the Moon most of the time. I miss my childhood home where I could see the Moon almost every evening and night. I will one day move out of the city, but not for now. I need my education first.

Have a wonderful New Moon day, humans, and re-energise yourself so you are ready for new phases and new challenges.

Love from

Luna Helene

Likes

Comments

I went out into the forest in an attempt to feel better. The forest always has a magical effect on me. I had a horrible New Years Eve and I felt sick in my mind.

I brought Zebulon, my Pyrenean mastiff, with me. He sniffled around. I could see the Moon between the tree tops; it was less than half. I could see the rest of it in grey. It was beautiful.
At the top of the first hill, I lied down and looked at the stars. Zebulon sniffled around wherever his nose could reach.
I counted the shooting stars I saw. I saw three. I also saw a star that suddenly began moving around in odd directions. Then it suddenly disappeared.

The wind was howling and made the trees dance. While lying there, looking at the stars, I told myself a little story I made up in the moment. I always did that as a child. It made me feel calm and peaceful. It worked this time too.

Afterwards, I went home. Now I am going back to Oslo.

Likes

Comments

  • Instagram
  • Blogkeen
  • Nouw