TUSEN TUSEN TAKK, FOR ALLE TILBAKEMELDINGER, GODE ORD OG STØTTE JEG HAR FÅTT FRA DERE. DERE ER FANTASTISKE!

Plutselig åpnet jeg meg for hele verden.Jeg skal ærlig innrømme at angsten slo meg da jeg trykket publiser innlegg. Jeg var skjelven, svett og redd. Dette var nok den største konkurransen jeg og angsten har hatt sammen til nå. Heldigvis lot jeg den ikke kjøre meg til bunns, jeg vant over den denne gangen.


Etter å bært på denne hemmeligheten i så mange år, var det godt å endelig få åpnet seg og bli kvitt noe som har tært på energien min. Endelig kjenner jeg meg mye lettere og ser så positivit framover. Jeg har lyst til å trene, jeg har lyst til å treffe folk og jeg er glad.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

  • 55 Lesere

Likes

Comments

Jeg har tatt et valg, et valg jeg synes er ganske tøft for meg å ta. Jeg har valgt å åpne meg. For meg selv , for de som kjenner meg og for alle andre - Fordi jeg vet at jeg ikke er den eneste her i verden som kjemper mot dette.


Helt siden 2009 har jeg slitt med angst, men da var det "bare" presentasjons angst. Den kom helt plutselig en dag, uten noen form for forvarsel. Kroppen reagerte på skjelving, så dette var jo noe som viste tydelig. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Minutter og sekunder føltes så lange der jeg stod foran klassen å hadde presentasjon. Jeg gikk i 9 klasse, og det var jo den aller verste tiden å få det på, med alle presentasjoner og eksamener som jeg skulle igjennom. Vidergående nærmet seg og hvordan i huleste skulle jeg klare å presentere noe foran en hel del nye mennesker, når jeg ikke taklet det foran folk jeg har kjent hele livet? I det hele tatt bli kjent med nye mennesker? 

Bekymringene ble store, og jeg kviet meg til hver gang jeg skulle presentere noe/meg selv foran folk. Jeg fikk beskjed om at JEG var den eneste som kunne bli kvitt det - og det var å kjempe i mot, så det var det jeg prøvde på, jeg gjennomførte ting så godt jeg kunne. Jeg fikk ofte tilrettelagt presentasjoner på skolen, slik at jeg hadde en foran læreren, der jeg fikk karakteren. Deretter foran andre elever, slik at jeg ikke lot angsten overvinne.


Jeg ble skikkelig utrygg av denne angsten, og mye av selvsikkerheten min forsvant. I perioder forsvant selvtilitten min helt.  I tillegg har jeg møtt personer jeg har satt all min tillit til og stolt på, som beviste meg det motsatte og snudde ryggen mot meg. . Dette har ført til at det å stole og bli trygg på folk har og fortsatt er vanskelig for meg. Dette har nok sakte men sikkert ført til sosial angst. Det var nemlig slik at alle jeg traff, uansett om de var venner / ukjente og ja t.o.m familie, så trodde jeg alle var i mot meg. At jeg ikke var verdt en damn shit. 


År etter år har jeg kjempet med angsten, vi har nærmest gått hånd i hånd. Noen måneder var virkelig bra, men de fleste var rett og slett jævlige.

Jeg har slitt med mat og spiseforstyrrelser i mange år, det startet med at jeg nesten ikke spiste, til å komme over i en periode der jeg trøstespiste/overspiste. Noe som har ført til opp og ned i vekt, noe som igjen har påvirket psyken. I tillegg til intoleranser på mange matvarer, som har ført til en rekke diffuse symptomer som har påvirket almenntilstanden.


Jeg utfordret meg selv til å kjempe mot angsten, med å ta på meg mer ansvar på jobb.


I oktober 2016, etter årevis med angst og spiseforsyrrelser, kommer en beskjed jeg ikke vet hvordan jeg skal takle. En av mine nærmeste, aller nærmeste har fått kreft. En kreft som ikke er helbredelig. En skikkelig aggressiv type. Vi vet ikke om vi får dager, uker, måneder eller år sammen. Det er helt jævlig. Det har blitt mange klemmer, mange tårer, men også mange smil. For vi har virkelig innsett at det er viktig for oss å mimre med de minnene vi har opplevd sammen, og de er heldigvis mange!


Men det er tøft, virkelig tøft. Og den sterkeste midt opp i dette, er deg far. Du har virkelig aldri klaget, og du kjemper i mot det hver eneste dag. Jeg er virkelig så stolt av deg, og ikke minst motiverer du meg til å bli like sterk som deg❤️


Januar 2017 møtte jeg virkelig veggen, og var langt nede - på det dypeste. Jeg ble diagnosert med alvorlig depresjon og ble satt på antidepressiv. Jeg var utrolig skeptisk på å starte på disse da jeg ville klare å komme gjennom dette selv, men legen anbefalte det på det høyeste.  Da de i sammenheng med psykolog ville hjelpe meg raskere. Hvordan i huleste skulle jeg klare det selv når jeg engang ikke hadde klart det i løpet av 7 år?

Men nå var det ille, jeg hadde så vidt energi til å gå på jobb, og var helt utkjørt når jeg kom hjem. Jeg gråt og gråt, og ville egentlig bare forsvinne. Jeg ble 100% sykemeldt og sofaen ble min bestevenn.

De som kjenner meg vet hvor mye jeg brenner for trening, men jeg orket ikke det en gang. Å gå ut var helt grusomt, og møte folk var helt uaktuelt, og bare det å reise hjem til mine foreldre var slitsomt.


Jeg låste meg inne, orket ikke å gå ut, orket ikke å trene og møte mine beste venninner var utrolig tøft for meg å takle. Det endte med at jeg har avlyst mye, alt for mye. Angsten og depresjonen min styrte store deler av livet mitt. HELE LIVET MITT!


Jeg ble henvist til psykolog, først til DPS, men i og med at jeg hadde taklet en angst i 7 år anbefalte hun meg å snakke med en psykiatrisk sykepleier, i og med at hun anbefalte det så tok jeg selvfølgelig det valget. Da ble det ny runde med søknad og flere ukers ventetid. Da jeg kom dit, forstod de ikke hvorfor jeg hadde blitt sendt der med min diagnose, og de mente jeg virkelig trengte å snakke med en psykolog. Så da ble en ny søknad sendt og enda flere uker ventetid. Igjen, følte jeg meg null verdt. 


I mars/april blir jeg innkalt til en vurderingssamtale igjen, og ble satt på behandling med engang. Endelig var det noen som tok meg seriøst. Etter timer med psykolog er jeg endelig på bedringens vei, og jeg klarer endelig å kontrollere angsten. Selv om noen dager er bedre enn andre, så har jeg det mye bedre nå enn noen gang.


Etter så mange år med denne angsten over meg, er kroppen min utrolig sliten nå , men jeg har endelig klart og få litt energi til å komme meg litt tilbake på trening, som er den beste medisinen og terapien jeg har - men viktigst av alt så ser jeg endelig lyst på fremtiden. Jeg prøver å kontrollere tankene om meg selv til positivt, jeg jobber med meg selv hver dag. Så nå skal jeg jobbe meg i rett spor, få helt kontroll på angsten og LEVE livet jeg drømmer om.


Til dere jeg kjenner. Jeg beklager virkelig for alle de gangene jeg har avlyst, unngått å treffe på dere og ikke klart å si et hei engang.. Now you know why!
​Jeg vil at dere alle skal vite at jeg er evig takknemlig for alle de gode vennene jeg har! 


Jeg vet det er så mange som sliter med både depresjon og angst. Men husk angst er noe vi ALLE har, men noen kontrollere den bedre enn andre. I mitt tilfelle tok den overhånd av livet mitt, og jeg er nødt til å jobbe med å kontrollere den. Jeg vet jeg kommer til å kjenne på den på sitt verste igjen, men nå har jeg lært hvordan jeg skal takle den.


Jeg har gått i så mange år å visst at jeg burde søke hjelp, men jeg turte ikke innse at jeg slet. Jeg var mer redd for hva andre ville tenke, enn å tenkte på mitt eget beste. Så mange år etter, angrer jeg virkelig på at jeg ikke gjorde det før.


Angst er heldigvis ikke ikke farlig, men ubehagelig. men verst av alt - den ødelegger så alt for mye! Spesielt om du går og bærer på den alene. Mitt tips er å være åpen, ta kontroll over den og lev livet!!

Likes

Comments