Foreldreskap, Familie

​Mange snakker om hvor slitne de er av barnas påfunn. Det er ikke måte på hvor kreative de er. Våre er intet mindre. 

Egentlig tror jeg jeg kunne skrevet bok om alle de kreative idéene utført av de to eldste. Minste er baby enda, så enn så lenge skal hun få litt slækk. De to andre derimot... Oioioioi! La meg først få presisere alderen på nåværende tidspunkt. Eldste er 3.5 år, mens mellomste blir 2 år i sommer. Ut fra antall påfunn utført skulle man egentlig tro de hadde levd en mannsalder.

En helt vanlig dag her i huset betyr tømte skuffer, kattefor godt fordelt over nedre etasje, to kreative sjeler som "rydder" skittentøy (les: rent tøy som får plass i skittentøysdunken), våtservietter og dopapir spredd utover gulvene, gjemte bilnøkler, sko stappa inn på de rareste steder... Og så videre!! Veldig mye videre faktisk! 

Her om dagen da, jeg skulle på jobb om morgenen og klokka som vanlig hadde dårligere tid enn ungene, fant jeg ikke tannbørsten hvor jeg alltid setter den fra meg. En tannbørste har gjerne to faste steder, i munnen noen minutter morgen og kveld, og der den ellers hviler resten av døgnet. Jeg lette, høyt og lavt. Inni skuffer og skap, i skittentøyet, under baderomsinnredningen, bak toalettet, you name it. Ingen steder var den å finne. Begynte å lete etter den uåpnede tannbørsten, dog uten hell. Kom til å tenke på at den var åpnet, lekt med og stappa i do noen dager i forkant - selvfølgelig! Gikk tilbake til vasken og begynte og pusse med fingeren. Da så jeg den ved bleiene. Vel, noe av den blir vel noe mer riktig. Eller, litt av enden, heter det kanskje. Men den lå nå der, godt studd inn i dr. Greve intimvask, i ei salig blanding av barnetannkrem og neglelakkfjerner. Hvorfor ikke liksom? 

Som jeg kunne ønske dette var et engangstilfelle. Dog er det ikke uvanlig å finne mme (stolt flaskemamma som ikke har tid til å amme) utover kjøkkenbenk, stoler og gulv, iblandet ketchup, mariekjeks og baconost. Eventuelt andre tilsvarende varianter. 

Hvorfor ikke barnesikre skapene, tenker sikkert du. Den varianten ble prøvd ut - og lagt på hylla etter to skapdører i manko. Når ikke vi liker barnesikring, da bruker vi makt!

Et annet eksempel på kreative idéer er da eldstemann ikke ville sove. Fortsatt sovner han ikke alene, men i prøveutaltmankommeroverfasen, prøvde vi noen kvelder med sele i senga. Det ble masse fortvilt gråt, hysjing, trøst og sang, hvorpå jeg tilslutt måtte en tur på toalettet, og kom inn til én stk fornøyd gutt på rundt året som satt i sengen vår med madrassen på ryggen. Kreativiteten har med andre ord alltid vært der, og nå oppdrar den lærde lærlingen i overnaturlig rekordfart. 

Som nevnt i et tidligere innlegg er huset vårt svært ofte bomba. Lite oppbevaringsplass, kombinert med alle disse kreative idéene, gjør opprydding til et prosjekt som tar tid for oss voksne. Det hender vi prøver nemlig, det bare synes ikke. I alle fall ikke særlig lenge. Rydder man et sted har de to oppfinnerne vært minst ett annet sted og funnet på noe lurt. Helst deler de seg opp. Da er de alltid i forkant, og de har stålkontroll på foreldrene sine. Vi løper bare etter og slukker branner. Klisjeen om å måke snø i snøstorm ble sannsynligvis oppfunnet på denne adressen. Skulle de mot formodning ikke ha andre akutte planer på agenda, må du regne med mye søskenkjærlighet utført i beste stil slik at vi likevel ikke rekker over.

Kaoset i huset stiger i takt med økende alder på barna. Frykten for enda flere påfunn øker dessuten jevnt med mobiliteten på minstejenta. Ser desverre ingen grunn til at hun ikke skal ta etter. Ligner hun sin mor er det nemlig omtrentlig 2 år til hun kommer krypende over oss i sengen en tidlig morgen, hvorpå vi våkner hvite og stive i ansiktet, og hun stolt forteller at hun går på ski. ;) Hvor gikk oppdragelsen galt (hos våre foreldre?!) ? :D

Kanskje ikke så rart de er søtest når de sover... ;) 

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

natt til 1. mai går med til å sjekke selvangivelsen før midnatt og minuttene etterpå går med til å lure på om man husket alt av fradrag.

Selvangivelsen er årets store skrekk, i alle fall for meg. Tall som hopper og danser og bilag som har gjemt seg på ørten ulike steder. Sukk, hvorfor aktiverte jeg ikke digipost tidligere?! Mannen forholder seg som vanlig rolig og sindig, og jeg, som med mitt eneste våpen mot tall, nemlig sinne, fyrer meg opp for hver post nedover på listen.

Foreldrefradraget toppet det hele. Vi har hatt barnepass utover barnehage. Dette skal føres på. Mannen logger seg inn, klar til å endre. "VENT! Vi må sjekke hvordan vi skal gjøre det, om begge må endre eller om det holder med deg!" Kjapt googlesøk fra mannen, et mer nøye googlesøk fra meg. Jeg leter nemlig etter en artikkel jeg leste for en tid tilbake. Den forklarte i detalj hvordan dette skal gjøres. Jeg husker bare ikke når jeg leste den eller hvem som publiserte den. Jeg er dypt konsentrert og langt inne i søket...

POFF! "Nå er den lagret og sendt." Luften går ut av meg. Mannen derimot, han ser fornøyd bort på meg, men jeg ser det tilfredse blikket forsvinner i bytte mot et "hva faen gjorde jeg galt nå-blikk" i det han ser øynene mine blir store og hører pusten min bli kortere. Pulsen min øker òg munnen former seg til det han forstår er en vanvittig (mulig irrasjonell) muntlig tirade.... La meg presentere kortversjonen:

"HVA I HELVETE DRIVER DU MED? FORSTÅR DU IKKE HVA VENT! BETYR? Hvorfor kan du ikke klare å vente når jeg sier du må? Dette påvirker begges økonomi. Du må skjønne at du ikke kan holde på sånn!!! Åååååååååååå, skjerp deg!!!"

Som nevnt tidligere har jeg et temperament ildere trakter etter. Økonomi er et av triggerpunktene for å fremkalle dette. Mannen er den som oftest får kjenne på det. Heldigvis er det sjelden, særlig nå som alle gravid- og ammehormoner er ute av kroppen. Hvorfor kan ikke jeg klare å ha den samme laid back holdningen som ham? Han har jo rett, det ordner seg jo uansett!

Etter en liten pause og litt dialog sa vi i det minste begge to jeg elsker deg før han gikk ned og la seg. "Kommer du ikke?" spurte han. "Ikke enda", svarte jeg. Sannheten er at jeg var dritflau og lite stolt av meg selv, og ikke syntes jeg fortjente å få ligge inntil en så god mann. Ja, han lagret endringene for tidlig, og det var dumt av ham å sende avsted før vi begge hadde sett gjennom, men det var da virkelig unødvendig av meg også å reagere slik jeg gjorde. For en ufattelig usjarmerende egenskap jeg har!

Nå ligger jeg istedet på loftet, med en hel etasje mellom oss. Dritflau og ydmyk, og synes synd på oss begge. 

Hurra for en feisty natt til 1. mai. Ikke helt som planlagt, men du vet i alle fall du er voksen når natt til 1. brukes til selvangivelsen og ender med et brak.

Voksen du lizzm. LOL - OMG LIZZM!


  • 17 lesere

Likes

Comments

Hva dreier egentlig ekteskapet seg om, utover det åpenbare? Selvsagt skal man elske og ære hverandre og man skal være en støtte for hverandre i gode og dårlige tider, ved sykdom og motgang.

Med tre små på rappen har vi virkelig kjent på både oppturer og nedturer, og ikke minst hvordan livet planlegger over hodene våre. Et par overraskelser på veien har det altså blitt, med både det ene og det andre.

Vi har fått kjenne på uplanlagt graviditet - og tatt det på strak arm, styrket. Vi har fått kjenne på langvarig sykdom samtidig, bank i bordet, kun hos oss voksne, og hvordan dette påvirker en hel familie. Også dette styrket. Prøv forøvrig å gjete tre viltre lam på årets første beite når den ene ikke kan bevege seg og den andre helst vil ligge i et stille, kjølig rom uten forstyrrelser.

For en tid tilbake lå vi på sofaen og holdt rundt hverandre. Ungene var lagt i levende live nok en kveld og jeg tenkte, det er dette ekteskapet handler om. Å komme styrket ut av disse opplevelsene. Ikke bare sterkere som person, men styrket i parforholdet. Og det er jo det det handler om, men jeg kunne ikke slippe tanken på at det var noe mer.

Da vi skulle gifte oss spurte jeg meg selv; har jeg nok tålmodighet til å vaske de skitne sokkene og bokserne hans for resten av livet? Ja, tenkte jeg, i forelskelsens rus, det har jeg. Og tålmodigheten var stor i begynnelsen, relativt sett.

Lite søvn over lang tid svekker nevnte egenskap. Heldigvis, tenker jeg nå, vasker han mine omtrent like ofte. Og det er like mye det ekteskapet handler om. 

  • 26 lesere

Likes

Comments

​Hvordan kan man vite at man oppdrar barna riktig? At man gir dem en god grobunn, legger til rette for gode verdier og gjør dem til gode og omsorgsfulle medmennesker?

Ved siden av meg ligger vår eldste sønn og sover. Han sovnet på armen til mamma i kveld, i mamma og pappa sin seng, i visshet om å være elsket og i trygge rammer. Her ligger han, natt etter natt etter natt. Egentid blir borte som dugg for sola når man bruker kvelden på å ligge ved siden av et barn som har vanskelig for å falle til ro. Resten av kvelden, om ikke jeg faller til ro selv, går med til å slukke de siste brannene så huset og alle i det, er klart og klare til en ny dag med nye spennende påfunn. 

Dagene har gått så i ett de siste 4 årene, og enten har jeg gått gravid eller hatt spedbarn, eller begge deler for den saks skyld. Tidvis har jeg vært helt kjørt. Noen ganger har jeg omtrent vridd meg av kvalme og nesten sinne over en babycall som forkynner at et av barna er våkne for 15. gang den natta. Jeg har tatt meg i så mange følelser jeg ikke engang visste jeg var i stand til å føle på. Og alltid har egne behov måtte vike for de små. Til slutt måtte jeg si høyt til meg selv hver morgen, helt til jeg oppriktig mente det, hvor heldige vi er som får stå opp med disse små menneskene. De, som uten skrupler, ser oss som det tryggeste, beste og varmeste som finnes i hele verden. For heldige er vi som har blitt velsignet med tre friske superhelter. 

De siste 3.5 årene har jeg vært mest i permisjon. I løpet av disse årene har jeg hatt uendelig mange tanker omkring foreldreskap. Både hvordan jeg selv er som mor, tanker om egen oppvekst, så vel som hvordan jeg opplever andre foreldre. Alle disse tankene har blitt lagt under lupen. Oppveksten vår definerer en så stor del av hvem vi er, og når jeg lå her med gutten min og jeg så bort på ham med kjærlighet, kjente jeg frykten bre seg. Hva om vi ikke mestrer oppgaven vi selv har valgt? Vi kan mislykkes tre ganger! Hvordan velger vi egentlig rett?

Jeg har ikke svarene for meg, men én ting vet jeg. Vi gjør i alle fall ikke noe galt i å skape gode, trygge rammer for barna våre. Vi strekker oss langt for å møte de ulike behovene de har. Lenger enn jeg noen gang kunne forutsi. Og om så det er å ende opp med og bruke kveldene på lyden av en ivrig forteller på 3.5 år som sakte, men sikkert, puster roligere og roligere til lyden er helt jevn, da er det verdt all tiden. 

  • 31 lesere

Likes

Comments

​Den siste tiden leser jeg så mange steder alt mannfolkene gjør feil, eller ikke gjør, hjemme. De legger fra seg sokker over hele huset, glasset står igjen der de brukte det sist, de har ikke oversikten over hva som skjer verken i eller utenfor hjemmet, de glemmer, de roter, de surrer. Kort sagt, de gjør det meste feil. Nå skal ikke jeg komme her og skryte av at min mann er bedre enn din, for tro meg, han kan irritere en stein med alle sine påfunn, uvaner og glemsler. JJeg kan huke av på de fleste punkter på mang en liste. Mer enn en gang har jeg kjefta og smelt for småting, for at det ikke er ryddig her og der, at han inviterer folk på besøk mens huset er bomba. For de som kjenner oss vet de at når jeg sier bomba, så er det det. Klær ligger strødd, spisebordet er fullt av alt utover mat (mulig du finner noen rester av banan og brødskive eller noen tomme bokser og flasker), kjøkkenet flyter og badet svømmer over. Jeg løper som en strikk for å slukke branner etter to distrée foreldre og tre oppfinnsomme små som effektivt roter ned hele huset på overraskende kort tid, mens de rivaliserer om gunst og oppmerksomhet.

Men saken er, når man tar bort disse uvanene og egenskapene, når vi skreller løken og tar bort alle lagene ikke vi liker, så kommer man ned til en mann som elsker sin kone for den lunefulle, lett overskyede, kvinnen jeg er, med et temperament ildere trakter etter og en stahet esler misunner, og en fantastisk far, som stiller opp for oss alle sammen. En mann som med letthet tar med seg alle tre apekattene ut og finner på skøyerstreker, en mann som time etter time vugger, bysser, roer ned og trøster. En mann som i sitt stille sinn river seg i håret over at en av guttene kler seg ut i kjole og vil ha på neglelakk, mens han samtidig skryter til sin sønn hvor stolt han er av ham og at han kan se hvordan han koser seg i mammas "godterihylle". En mann som hver dag forteller sine små hvor mye han elsker dem og hva de betyr for ham. 

Så dette min kjære, er en hyllest til deg. En hyllest for alt du finner deg i, for at du stiller opp for oss alle med hvert fiber i kroppen, uansett hva.. Du gjør ikke alltid husarbeid og huslige sysler... Rettelse, du gjør sjelden husarbeid og huslige sysler som og når jeg ville gjort det, men du gjør det - til slutt. På din måte, i ditt tempo, med ditt ulogiske tankesett. Jeg må bli flinkere på å anerkjenne hva du gjør, og flinkere til å akseptere sannheten om at vi er to ulike, frittenkende og handlende individer, i dette ekteskapet. Det er vel heller ingen som ønsker å bidra mer når det de gjør uansett ikke er godt nok? Jeg skal skjerpe meg! Takk for at du er du. Jeg elsker deg, og sammen er vi superforeldre for våre tre små superhelter! 


Sånn, la oss få postet dette innlegget før jeg tar øynene bort fra skjermen og igjen innser at huset står på hodet mens irritasjonen øker i takt med alt som må gjøres... ;)









  • 44 lesere

Likes

Comments