På et pleiehjem i Tromsø sitter Sigfred (85). Legene har fortalt han at han har alvorlig demens.

Her, på rom 15, må han leve ut resten av sine dager.

Pleiehjemmet er et lang blått rekkehus, det ser nesten ut som en leirskole. Der hvor barn opplever sin første uke uten foreldrene, sin første fest, eller sitt første kyss. For mange er det starten på ungdomslivet.

Men på pleiehjemmet finner du den andre enden av livet.

Eldre som ikke er i stand til å klare seg på egenhånd. De våkner opp hver morgen, og husker ikke hvordan man vasker seg, eller at de må få i seg noe å spise.

Inne på rom 15 sitter Sigfred. Rommet er sterilt innredet, som en blanding mellom et sykehus og et soverom. En enkel seng står i hjørnet av rommet. Han har en gyngestol, og en sofa i det andre hjørnet. På veggene henger det bilder av familien. Kone, barn, og barnebarn. Det gjør det lettere å huske dem.


HJELP: Dattera til Sigfred, Hege, hjelper han med å kle på seg en ny bukse. Sigfred må ha hjelp med de fleste hverdagslige gjøremål

ROM 15: Rommet til Sigfred er enkelt innredet, men det er ingen tvil om hvilket rom han er på. I stor skrift er det skrevet "Rom 15" på sengen.

MINNER: På veggen henger bilder fra en svunnen tid. Her fra dagen Sigfred giftet seg med kona Aud.


Et par steinkast unna sitter kona Aud, i leiligheten de delte før.

Før Sigfred ble satt på pleiehjemmet var det hun som hjalp han med alt. Hun klippet håret hans, lagde mat, og vasket han. Men den siste tiden var det tøft. Demensen ga Sigfred og Aud store problemer hjemme. Han ble aggressiv og paranoid. Han mente folk forsøkte å snike seg inn i hjemmet deres, og en gang dyttet han Aud. Det ble den siste dråpen for barna deres. De fikk flyttet Sigfred inn på hjem.

– Du vet, mannen min er ikke død. Men det føles som han har gått bort, sier Aud.

Men det er et stort problem. Aud husker ikke hvorfor Sigfred er satt på pleiehjem. Hun har selv fått diagnosen moderat demens.

I følge Nasjonalforeningen for folkehelsen skyldes demens en sykdom i hjernen. De som rammes opplever ofte dårlig dårlig hukommelse, og vanskeligheter med daglige gjøremål. Mange opplever endringer i humør og væremåte. De anslår at over 77 000 mennesker i Norge har demens i dag, et antall som vil fordobles i løpet av de neste 20 årene.


ALENE: Aud tilbringer mye tid alene etter at Sigfred var nødt til å flytte på pleiehjemmet.

STRIKKER: Aud bruker dagene foran TVen, mens hun strikker ullsokker til barnebarna.


For de pårørende kan demens være tøft. Aud og Sigfred har fire barn, som alle prøver å hjelpe til når de kan. Den yngste datteren, Hege, har reist fra Oslo for å hjelpe til en uke.

– Det er veldig tøft å se foreldrene sine slik, sier hun.

Sigfred har hatt flere helseproblemer de siste årene. I tillegg til demensen har han fått sterkt nedsatt syn de siste årene, og ser kun litt på et øye. Han hører svært dårlig, og for et par uker siden fikk han en lungebetennelse som skapte store problemer.

– Man er glad de har levd så lenge som de har gjort. Men noen ganger tenker man jo at det hadde vært bedre om de bare sovnet inn, uten å måtte gå gjennom alt dette, sier Hege.

Det er nesten som en jobb når hun kommer til Tromsø på besøk, forteller hun. Først drar hun alltid innom faren på pleiehjemmet og besøker han. Så er hun nødt til å dra på butikken og handle mat for moren, og gjerne planlegge frem i tid. Aud har gått mye ned i vekt den siste tiden. Hun spiser rett og slett ikke mat. Derfor må barna kjøpe mat hun kan lage seg enkelt, og ting som kan fryses ned. Så tar hun med seg faren ut fra pleiehjemmet en tur, gjerne til byen. De tar en kaffe, eller i blant en øl. Deretter må hun kjøre faren tilbake på pleiehjemmet, og dra opp til moren for å lage henne middag.

– Det er ikke noen ferie å komme opp hit! På slutten av dagen er jeg helt utslitt, ler hun.


BIDRA: Når Hege kommer på besøk til foreldrene må hun bidra på alle fronter. Hun vasker og lager mat for moren.


I dag skal hun ta med seg Sigfred ut på byen en tur. Legene mener aktivitet er viktig for demente, så de skal ta seg en tur på «Skarven», en restaurant på brygga i Tromsø. Inne på hjemmet trenger Sigfred hjelp med det meste andre ser på som dagligdagse gjøremål, men han synes ikke det er så ille.

– Nei, jeg bare stiller meg opp sånn her, ler han og strekker ut armene.

– Så vasker de meg overalt, og før jeg vet ordet av det er de ferdige! Det er helt nydelig, sier Sigfred, samtidig som dattera Hege hjelper han å ta på seg buksa, før turen går til byen.

Det sludder i «nordens Paris», uten at det setter noen demper på Sigfreds humør. Han smiler, og ler,spøker og forteller om hvordan han pleide å plage tyske soldater under andre verdenskrig.


PYNTET: Sigfred synes det er viktig å pynte seg når han skal ut på byen. I dag drar han på seg en splitter ny skjorte, og tar en siste titt i speilet.

MERKET: Mobilen til Sigfred er merket med navnet hans, så han kan være sikker på at det er hans telefon han har.

HUMOR: Hege forteller at Sigfred har beholdt humøret tross sykdommen. Med glimt av mannen han var før underholder han dattera.


– Det er det tøffeste, forklarer Hege senere.

– Han er fortsatt full av trøkk, og har glimt i øyet. I tillegg husker han veldig godt i perioder. Legene sier at det er litt spesielt. Men i neste øyeblikk roter han, og faller helt ut av samtalen. Det blir så store kontraster. I noen sekunder glemmer jeg nesten at han er syk, sier Hege.

Julen blir den neste store utfordringen for familien. Sigfred vil veldig gjerne hjem til kona. Samtidig krever Aud at Sigfred kommer hjem i julen, for godt.

– Det er en evig kamp med henne, forklarer deres eldste datter Randi.

– Hun forstår ikke hvorfor han er på hjemmet nå, og hun mener det er min feil at han havnet der. Hun sier at jeg bare har satt han fra meg. Det er ikke noe gøy å høre, sier Randi.


KALDT: Det sludder i Tromsø, men det stopper ikke Sigfred sin tur til byen. Med god støtte, og en paraply hjelper Hege han gjennom Storgata.

HJEMME: Tilbake til pleiehjemmet. Sigfred har fått kjøpt seg nye klær på Dressmann.

VONDT: Men byturen tok på for beina til Sigfred. Hege hjelper han å ta på kompresjonssokker for å holde blodsirkulasjonen igang.


Randi er den eneste av fire søsken som fortsatt bor i Tromsø, etter at resten flyttet til Oslo. Det er hun som oftest tar vare på Sigfred og Aud. Nå må de finne ut hvordan de løser julestriden. Barna er usikre på om moren takler påkjenningen som vil følge med at Sigfred må forlate Aud igjen. Og de er usikre på hvordan de skal løse situasjoner som følger med det.

– I går sa mamma til meg at hun kommer til å legge seg ned og nekte helt til pappa får komme hjem, forteller Hege.

Nå er de bekymret for hva som kan skje den dagen Sigfred må tilbake på pleiehjemmet. For barna er det viktig å beholde foreldrenes verdighet oppe i det hele.

– Jeg synes rett og slett det er nedrig om jeg må bli fysisk med Aud, om hun slår seg vrang. Det er vel det verste som kan skje, forteller Randis ektemann, Roar.

Derfor har familien funnet en annen løsning. På julaften vil de hente Sigfred på formiddagen, og kjøre han tilbake på kvelden.

Men Sigfred må tilbringe store deler av julen på pleiehjemmet, uten familien.


FALLER: Sigfred faller fort ut av samtaler grunnet demensen.

Likes

Comments